Pavens preken i Assisi på festen for Herrens forklarelse
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Torsdag 6. august var evangelieteksten:
Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» […] (Matt 17,1–9 fra Bibel 2024)
Her følger hele prekenen:
Kjære brødre og søstre,
kjære unge mennesker!
Festen for Herrens forklarelse, som vi feirer i dag, er et lysets mysterium som hjelper oss til å fordype møtet vårt – et møte fylt av glede, men også av spørsmål om nåtiden og fremtiden. I beretningen fra evangeliet finner vi kontrasten mellom lys og skygge, stillhet og ord, undring og manglende forståelse. Vi er i Assisi, en by som tallrike pilegrimer gjennom århundrer har steget opp til – og i dag også vi – fordi alt her hvisker at vårt liv kan anta en ny skikkelse, utstråle lys og sette verden i stand. Her begynte forvandlingen av Frans, av Klara og siden av tusenvis av andre unge mennesker: De tok imot evangeliet sine glossa – vi ville sagt: uten å legge til eller trekke fra noe – og Jesu liv begynte på nytt i dem.
Hvor er vi på vei?
Vi er kommet hit for å forstå hvor historien er på vei, og hvor vi selv er på vei. I evangeliet ser vi at det er mulig å finne en mening, å skimte en vei. Som Peter, Jakob og Johannes blir også vi tatt litt til side, og Jesus er hos oss. Det er dette som betyr noe: hans nærvær. På fjellet betrakter apostlene Jesus, som er vendt mot sin egen fremtid. Når det gjaldt dette, hadde det vært en manglende forståelse blant dem. Seks dager tidligere hadde Peter satt seg imot at Mesteren talte åpent om korset (jf. Matt 16,21–26): Han forventet herlighet for Messias, og kanskje også for seg selv, uten å ta høyde for motstand og risiko, men fremfor alt uten å spørre seg hva herlighet egentlig er. Nå, i Jesu forklarelse, er det Gud selv som åpenbarer seg i sin herlighet, som viser seg i form av en sky som beskytter og omslutter. Han viser til Sønnen, han oppfordrer oss til å lytte til ham. Livets vei oppdages når vi følger ham sammen. Hans skjønnhet viser seg i en ny skikkelse, med en intensitet uten sidestykke, så sterk at Peter ønsker å stanse tiden og la dette synet vare ved. Generøst tilbyr han seg å bygge tre hytter, som om han ville se samtalen mellom Jesus, Moses og Elia fortsette. Men vi må selv tre inn i den samtalen. Vi kan ikke bare forbli tilskuere. Vi er jo kalt til å lese skriftene sammen med Mesteren, tolke vår egen tid og ta beslutninger mens vi følger hans vei. Vi er her for å overvinne resignasjon og frykt, for å løse opp tvilen som holder også oss tilbake, slik den holdt apostlene tilbake. Jesus kaller oss til å gå i dialog med hans historie, slik at vi kan skrive nye sider av historien.
En ny dag – sammen
Når vi hører at «ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset» (Matt 17,2), tenker vi på påskemorgen, da Herrens engel veltet steinen bort fra graven og brakte budskapet om oppstandelsen. «Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø» (Matt 28,3). Dette er lyset fra en ny dag, som vi er vendt mot, mens det fortsatt er mørkt rundt oss, og iblant inni oss. Vi ser dette lysets morgengry i de helgener som Kirken har kanonisert, slik som den hellige Frans og den hellige Klara, og i utallige brødre og søstre som svarer på det onde med det gode. Vi er ikke alene! Det har dere erfart disse dagene: Dere har møtt hverandre og lyttet til hverandre, og gått fra støyen av stemmer som overdøver og motsier hverandre, til kunsten å samtale. I dag betrakter vi Jesus, som blir forklaret nettopp i samtalen med Faderen, med dem som var kommet før ham – Moses og Elia – og med sine samtidige, disiplene.
Harmoni
Kirken er til for å føre oss inn i denne dynamikken av lytting og beslutning, der vi forstår hvem vi skal leve for og hvordan vi skal leve. Den er fellesskapet der vi lærer å skjelne Guds stemme, som aldri ganske enkelt sammenfaller med våre egne meninger, og å våge den lydigheten mot Den hellige ånd som har gjort alle som har sagt ja til å følge Jesus, modige og kreative: Vi mister vår sanne skikkelse når vi skiller oss fra ham og fra andre; vi blir derimot forklaret gjennom de båndene som gir næring og kaller oss til livet. Den fransiskanske spiritualiteten, som dere er blitt formet i, er blant de spiritualitetene som er mest opptatt av å sette i stand de grunnleggende relasjonene til Gud og til alle hans skapninger: en harmoni som – i dag mer enn noensinne – må bevares og dyrkes.
Veien, sannheten og livet
På denne bakgrunn skrev jeg innledningsvis i min første encyklika: «Hver generasjon arver oppgaven med å gi sin egen tid form: å la historien modnes som et sted der hvert menneskes verdighet blir vernet, rettferdigheten fremmet og søskenskapet muliggjort. Men over enhver epoke henger også faren for å bygge en umenneskelig og mer urettferdig verden. Der menneskeheten står i fare for å miste sitt eget ansikt, løfter vi kristne blikket mot Gud som er blitt menneske, i visshet om at ‘menneskets mysterium finner ikke sin sanne belysning annetsteds enn i det menneskevordne Ords mysterium’. Denne storslåtte menneskeligheten blir i Jesus Kristus Veien, Sannheten og Livet, og åpner for hver enkelt av oss veien mot livets fylde» (Magnifica humanitas, 1).
Kristendommens energi
Kjære venner, grunnen til at den hellige Frans fortsatt tiltrekker oss, åtte hundre år etter sin død, ligger i den storslåtte menneskeligheten som fikk ham til å forlate de ferdigopptråkkede veiene, slik at en ny vei kunne åpne seg – en vei som lå nærmere Jesu vei. Selv i en by som Assisi, som allerede i århundrer hadde vært kristen, fremstod dette som revolusjonerende. «Klaras valg var enda mer imponerende: en ung kvinne som ønsket å være som Frans, og som ønsket å leve like fritt som disse brødrene!» (jubileumsaudiens, 4. oktober 2025). Dette er kristendommens energi – den som preget dens begynnelse og dens mange nye begynnelser.
Go!
Og nå, kjære unge mennesker: I dag søker Europa og hele verden nye helgener i dere. Våg å tro på evangeliets ord, bli fullt ut mennesker i Jesu Kristi frihet, omfavn søster fattigdom! Navnet på deres samling – Go! – er en misjon, en utsendelse på veier vi ikke har kart over, fordi de åpner seg når vi lytter til hjertet, adlyder Den hellige ånd og følger Den oppstandne dit han har villet gå i forveien for oss. Go! Gå! Eller enda bedre: La oss gå! Let’s go! Til utkantene, der urettferdigheten og den hensynsløse maktutøvelsen til noen få fratar verdigheten og drømmene til mange, altfor mange, av Guds sønner og døtre. Pave Frans, inspirert av «il Poverello di Assisi» [den lille fattige fra Assisi], advarte oss mot «fristelsen til å være kristne som holder en sikkerhetsavstand til Herrens sår. Jesus ønsker at vi skal røre ved den menneskelige elendighet, at vi skal berøre andres lidende kjød. Han håper at vi vil gi avkall på å søke personlige eller fellesskapelige tilfluktssteder som gjør det mulig for oss å holde avstand til knuten i det menneskelige drama» (Frans, Evangelii gaudium, 270).
En verden å omfavne
Vi kan oppleve å ikke bli forstått, til og med av våre nærmeste, slik det var for den hellige Frans. Likevel er det aldri et svik mot familien, byen eller tradisjonen å frigjøre seg fra maktens kultur og rive ned murene som skiller mennesker fra hverandre. Tvert imot betyr det å frigjøre dem fra deres spøkelser, fra fiender oppfunnet av frykt og uvitenhet, og fra volden som søker å påtvinge sin egen lille orden på en virkelighet som overgår oss på alle kanter. Å stole på Gud betyr å gjenfinne – slik Frans og Klara gjorde – en verden av brødre og søstre å verdsette og tjene, ikke å utnytte og herske over. Ikke en verden å forsvare, men en verden å omfavne.
Vi dere til kjærlighetens sivilisasjon
Kjære unge mennesker, vi dere til kjærlighetens sivilisasjon, som dere har møtt spirene til i så mange eksempler på uselvisk gavmildhet, og som – i Kristi bilde – forklarer utallige fredsskapere som også i dag vier seg til å tjene livet midt i de mest tragiske situasjoner preget av død. Foren de beste kreftene i deres storslåtte menneskelighet – studier, ferdigheter, arbeid, vennskap, kjærlighet, bønn – og gjør Frans’ visjon levende på ulike måter i vår tid. Jeg tenker at dere nok har den kjær, den bønnen som ofte tilskrives ham, en tekst fra det forrige århundre:
Herre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tvilen rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!
Dette er «hvor» vi skal gå! Go! Men fremfor alt, «hvordan» vi skal gå:
Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!
Kjære venner, måtte disse dagene i Assisi feste seg dypt i deres minne, og måtte hjemreisen til de ulike landene i Europa bli som Peters, Jakobs og Johannes’ nedstigning fra det høye forklarelsens berg. En ettertenksom hjemreise, åpen for fremtiden, viet til Jesus Kristus. Han stoler på dere, han regner med dere, og han blir alltid hos dere.
