Magnifica humanitas – kapittel 5 (4/4): Å bygge kjærlighetens sivilisasjon
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Å bygge kjærlighetens sivilisasjon
210. Å bygge en verden der det råder en permanent krigstilstand er et onde, og må kalles ved sitt rette navn. Denne måten å beskrive den virkeligheten vi lever i på kan virke dyster eller pessimistisk, men jeg mener at det er nødvendig å påpeke dette. Det kristne perspektivet nøyer seg imidlertid ikke med å påtale det onde. Vi betrakter historien i lyset av den korsfestede og oppstandne Herren, som Faderen har gitt «all makt i himmelen og på jorden» (Matt 28,18). Vi tolker ikke nåtiden som en lukket skjebne, men som et felt åpent for personlig og kollektiv omvendelse. Og vi tror på kraften i Guds rike, som utfolder seg fra en liten og uanselig begynnelse, som et lite sennepsfrø som, når det er sådd, spirer og vokser (jf. Mark 4,26–32). Mens larmende forvirring omgir oss, vokser det gode stille opp av jorden. Med profetens ord: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?» (Jes 43,19).
211. En grundig lesning av historien bekrefter dette. Selv i de mørkeste netter lar Herren det stå fram menn og kvinner som ikke gir opp, men holder fast ved det gode: mennesker som beskytter de sårbare og baner vei for forsoning. Minnet om de hellige, de rettferdige og de ofte glemte fredsbyggerne viser at nåden ikke tryller bort konflikter, men frembringer aktiv motstand mot det onde og en overraskende kreativitet i å gjøre det gode. De kristne ser mørket og kaller det ved sitt rette navn, men de blir ikke stående og bare betrakte det: De kjenner lyset og vet at mørket ikke har tatt imot det og ikke kan overvinne det (jf. Joh 1,5). Også der hvor lidelsen synes å ha det siste ordet, tjener de derfor det gode, båret av et teologalt håp som gir virkeligheten en horisont og en retning.
Alle kan vi gjøre vårt
212. Her sniker det seg imidlertid inn en subtil fristelse: å tenke at problemene er for store og vi for små, og at våre valg derfor ikke kan gjøre noen forskjell. Det er en elegant form for kapitulasjon, ofte forkledd som realisme. Riktignok har ikke alle samme innflytelse på virkeligheten: Noen styrer, noen tar investeringsbeslutninger, noen leder institusjoner, noen driver forskning, noen underviser, noen informerer, noen produserer; og noen synes bare å ha sitt eget hverdagsliv å forholde seg til. Likevel er ingen uten ansvar. Hver av oss har sitt eget handlingsrom, og nettopp der – ikke noe annet sted – er vi kalt til å velge om vi vil gi næring til maktens logikk (om så bare med likegyldighet, kynisme, løgn eller hat), eller verne om fredens logikk (med sannhet, måtehold, nærhet og omsorg).
213. Gjennom en av sine romanfigurer beskriver John Ronald Reuel Tolkien, en katolsk forfatter fra det tjuende århundre, vårt ansvar slik: «Det er ikke opp til oss å mestre alle denne verdens tidevann, bare å gjøre det vi evner for å lindre de år vi er satt her, rykke opp med rot slik ondskap som gror på de markene vi kjenner, så de som kommer etter oss kan få ren jord å dyrke». [187] Kjærlighetens sivilisasjon blir ikke til gjennom én enkelt, spektakulær gjerning, men gjennom summen av små og trofaste gjerninger som demmer opp mot umenneskeliggjøringen. Derfor er det verdt å stanse opp og se nærmere på noen aspekter ved hvordan vi, på hvert vårt område, kan medvirke til å bygge den. Uten å forsøke å uttømme temaet vil jeg foreslå fem veier for ansvarlig handling både i dagliglivet og i det offentlige liv: å avvæpne ord, å bygge fred i rettferdighet, å se med ofrenes øyne, å dyrke en sunn realisme og å gi dialog og multilateralisme ny kraft.
Å avvæpne ord
214. Det første vi kan gjøre for en mer menneskelig sivilisasjon, er å være bevisst på ordene våre. «La oss avvæpne ordene og slik bidra til å avvæpne verden.» [188] Ordenes makt er enorm, noe vi erfarer i vår daglige kommunikasjon når noen sier noe som endrer vår sinnsstemning, enten til det bedre eller til det verre. «Freden begynner hos hver enkelt av oss: i måten vi ser på andre, lytter til andre og snakker om andre på. I denne forstand er måten vi kommuniserer på av grunnleggende betydning: Vi må si ‘nei’ til krigen med ord og bilder; vi må avvise krigens paradigme.» [189] Vi må derfor alle gjøre en samvittighetsransakelse når det gjelder ordene vi bruker, fordommene de er gjennomsyret av, og den åpne eller skjulte aggressiviteten som bor i dem. Vi har en reell mulighet til å bidra til det gode hver gang vi sier sannheten, gir et klokt råd, støtter dem som trenger trøst, påtaler en urett eller gir stemme til dem som ikke har noen stemme.
Å bygge fred i rettferdighet
215. Alle, på ethvert nivå, kan bidra til å legge grunnlaget for fred, som er rettferdighet. Det vi søker er nemlig ikke en hvilken som helst fred, et fravær av konflikt for enhver pris, men den sanne fred som springer ut av rettferdighet. «Det finnes en nær sammenheng mellom den enkeltes rettferdighet og alles fred.» [190] I sin kommentar til salmeverset «rettferd og fred skal kysse hverandre» (Sal 85,11b) skriver den hellige Augustin: «Det finnes ingen som ikke ønsker fred, men ikke alle er villige til å øve rettferdighet. [...] Øv rettferdighet, og husk at rettferd og fred kysser hverandre; de er ikke i strid. Hvorfor strider du mot rettferdigheten? Se, rettferdigheten sier til deg: ‘Du skal ikke stjele’, men du hører ikke etter; ‘du skal ikke begå ekteskapsbrudd’, men du vil ikke høre; ‘du skal ikke gjøre mot andre det du selv ikke vil skal gjøres mot deg’; ‘du skal ikke si til andre det du ikke vil skal sies til deg’. [...] Vil du altså oppnå fred? Øv rettferdighet!» [191] La oss ikke bli trette av å søke rettferdighet!
Å se med ofrenes øyne
216. Det finnes situasjoner der vi, for å forbli menneskelige, må legge all nøling til side og ta stilling. Det finnes konflikter der det ikke er riktig å forholde seg nøytral, og der det ikke er nok å mene at man «ikke er medskyldig». [192] Bombing av sivile, angrep på sykehus, skoler eller livsviktig infrastruktur, og vold som rammer barn er skandaler som sårer selve menneskeheten. Derfor kan vi ikke bli værende på et abstrakt, analytisk plan. Som pave Frans minnet oss om, må vi «berøre kjødet» til dem som lider: [193] se ansiktene, lytte til historiene og anerkjenne sårene. Smertefulle hendelser trenger både historie og minne: det ene for å forsøke å fortelle hva som faktisk skjedde, det andre for å vitne om hvordan det ble opplevd.
217. Å gi plass til ofrenes perspektiv og stemme i informasjonsformidling og utdanning hjelper oss til å bli virkelig klar over den avgrunn av ondskap som krig, og mer generelt all vold, rommer; til ikke å godta konfliktens logikk som normal; til ikke å vende blikket bort når menneskeverdet krenkes; og til å gjenopprette de rammedes verdighet ved å anerkjenne dem og lytte til dem. [194] Å rette oppmerksomheten mot disse stemmene styrker overbevisningen om at menneskeheten, med unntak av voldelige minoriteter, ikke ønsker krig. Kirken kan på en særlig måte være et sted der minnet om ofrene holdes levende. Som den hellige pave Paul VI minnet om, føler Kirken seg forpliktet til å gjøre både stemmen til de døde i tidligere kriger og stemmen til de levende som fortsatt bærer krigens sår, til sin egen, slik at deres rop kan bli en appell om fred og harmoni og ikke et forspill til nye konflikter. [195]
Å dyrke en sunn realisme
218. Vi trenger en sunn realisme som unngår både politisk idealisme og kynisme. Det finnes nemlig en form for idealisme som, for å bevare sitt eget verdensbilde, velger ut fakta, vrir på dem, gir dem nye navn og ender opp med å leve i en virkelighet som er formet etter egne overbevisninger. På den annen side finnes det også en fordreid form for realisme som forveksler konstatering med resignasjon. Den trekker følgende slutning: Siden makten råder, må makten råde. Autentisk realisme avstår ikke fra å forsøke å forandre verden: Den begynner med å danne seg et klart bilde av interesser, frykt, begrensninger og maktforhold, nettopp for å kunne vurdere hva som er mulig å oppnå og hvilke skritt som kreves. Den reduserer ikke politikken til bare moral, men overgir den heller ikke til vold: Den søker gangbare veier for at fred skal være mer enn bare et ord, nemlig troverdige institusjoner, etterprøvbare garantier, tålmodige forhandlinger, forebygging av konflikter og beskyttelse av sivile.
Å gi dialog ny kraft
219. For å bygge kjærlighetens sivilisasjon må vi leve i dialog. Dialog er hovedredskapet for at mennesker og folkeslag skal kunne leve sammen, og den er alternativet til åpen konflikt. Allerede Pius XII minnet om dette på terskelen til andre verdenskrig, da han erklærte at med freden er intet tapt, mens med krigen kan alt gå tapt, og at menneskene igjen må begynne å snakke sammen, fordi oppriktig og vedholdende dialog alltid åpner muligheten for en verdig løsning. [196]
220. Dialog hører menneskelivet til og gjelder ikke bare forholdet mellom stater. Det innebærer å tilegne seg en grunnholdning som gjør det mulig å knytte søskenskapelige bånd – bånd preget av lytting, oppriktige blikk, tid viet til hverandre, ja, til og med tid som vi «kaster bort» sammen. For hvis vi får erfare et autentisk møte med den andre – den som er annerledes, den fremmede, migranten – blir det langt vanskeligere i det hele tatt å forestille seg krig.
221. På det politiske plan haster det å gå fra «maktens kultur» til en genuin «forhandlingskultur», der dialog og diplomatiske relasjoner blir den normale måten å håndtere konflikter på, slik Giorgio La Pira tok til orde for: «Krigens metode må erstattes med fredens metode: forhandlingens, møtets og konvergensens metode – altså den virkelig menneskelige metoden!» [197] Bevisstheten om at alle folkeslag har felles skjebne, krever at forhandlingskulturen i stadig større grad blir et felles politisk og kulturelt engasjement, som gradvis kan føre menneskeheten bort fra voldens spiral.
222. Til dem som bærer den ære og det ansvar det er å styre, vil jeg gjenta noe som jeg sa ved begynnelsen av mitt pontifikat: «Folkeslagene ønsker fred, og av hele mitt hjerte sier jeg til dem som har ansvar for folkene: La oss møtes, la oss snakke sammen, la oss forhandle! Krig er aldri uunngåelig, våpnene kan og må tie, for de løser ikke problemene, men gjør dem bare større; for det er de som sår fred som går over i historien, ikke de som høster ofre; for andre er ikke først og fremst fiender, men mennesker – ikke onde vesener å hate, men mennesker vi bør snakke med. La oss ta avstand fra de manikeiske forestillingene som er så typiske for narrativer preget av vold, og som deler verden inn i gode og onde.» [198]
223. Dialog mellom religionene spiller en avgjørende rolle i avvisning av voldens logikk, fordi det i sentrum av de store åndelige veiene finnes et budskap om fred. [199] Den som bruker Guds navn for å legitimere terrorisme, vold eller krig, forråder hans ansikt: Å kjempe i religionens navn er i virkeligheten å ramme selve religionen. [200] «Assisis ånd», initiert av den hellige Johannes Paul II og videreført gjennom pave Frans' engasjement – for eksempel i dialogen med storimamen av al-Azhar – viser at de troende på nytt kan øse av de mest autentiske kildene i sine egne åndelige tradisjoner, der det ikke finnes rom for sakralisert hat.
Nødvendigheten av diplomati og multilateralisme
224. I internasjonale relasjoner er dialog diplomatiets uerstattelige redskap for å forebygge konflikter og bygge opp igjen tilliten. Overfor den impulsive kommunikasjonen, den aggressive retorikken og den maktlogikken som preger vår tid, er «diplomatiets kall å fremme dialog med alle, også med samtalepartnere som anses som ‘vanskelige’, eller som man mener ikke har legitimitet til å forhandle», [201] ved å utvise den ytterste ydmykhet og tålmodighet for å bygge videre på selv de minste tegn på god vilje hos konfliktpartene, slik at en fredsprosess kan settes i gang.
225. Også cyberspace er blitt en slagmark: Cyberangrep, manipulasjon av data og påvirkningskampanjer orkestrert ved hjelp av KI kan destabilisere hele land før det i det hele tatt kommer til åpen væpnet konflikt. På dette området er det dessuten ofte usikkert hvor ansvaret skal plasseres: Når det ikke er klart hvem som står bak et angrep, øker risikoen for uforholdsmessige reaksjoner, feilvurderinger og en eskalerende utvikling. Derfor trengs et diplomati som også kan operere i dette nye miljøet – et diplomati som kan forhandle fram felles regler for bruk av digitale teknologier og beskytte sivile og de mest sårbare mot former for vold som er usynlige, men like fullt virkelige.
226. Internasjonale organisasjoner, særlig FN, forblir uunnværlige redskaper for å fremme en kjærlighetens sivilisasjon ved å støtte dialog mellom nasjonene, fredelig løsning av konflikter, folkenes helhetlige utvikling, beskyttelse av de mest sårbare menneskene, nedrustning og omsorg for skaperverket. Gjennom slike organer kan det internasjonale samfunn søke å redusere ulikheter, forsvare rettighetene til flyktninger og minoriteter, frigjøre ressurser fra rustningsformål til fordel for menneskelig utvikling, og verne om vårt felles hjem. Den hellige stol støtter og ledsager dette engasjementet, samtidig som den erkjenner at den nåværende svakheten i FN og i det internasjonale politiske systemet viser behovet for dyptgripende reformer: Det handler ikke bare om tekniske justeringer, for krisen i grunnleggende overbevisninger og verdier berører også det etiske grunnlaget for nasjonenes liv og gjør det vanskeligere å orientere multilateralismen mot det sanne felles gode. [202]
227. I internasjonal sammenheng tar Den hellige stols diplomati det evangeliske prinsippet om barmhjertighet som sin konkrete målestokk for politisk handling. Dette er én av måtene Den hellige stol stiller seg til tjeneste for menneskeheten på, ved å kalle samvittighetene tilbake til kjærligheten og sannheten, forsvare hvert menneskes verdighet og være en stemme for de fattige, migrantene og krigens ofre. På denne måten uttrykker det pavelige diplomati Kirkens katolisitet og bidrar til byggingen av en kjærlighetens sivilisasjon, der også de nye teknologiene orienteres mot det felles gode.
Å be og håpe
228. Disse veiene for ansvarlig handling næres av bønnen og gir i sin tur næring til den. For oss kommer nemlig freden først og fremst «fra Gud, Gud som elsker oss alle, betingelsesløst». [203] Den er en gave som Jesus ga sine disipler påskedag: «Fred være med dere! Dette er den oppstandne Kristi fred, en ubevæpnet og avvæpnende fred, ydmyk og standhaftig». [204] Med disse ordene hilste jeg Kirken og verden på dagen for mitt valg til Peters stol, og jeg ønsker å gjenta dem for å invitere alle til å be om denne gaven. La oss ikke bli trette av å be om fred og av å arbeide for å virkeliggjøre den i våre relasjoner og i samfunnet.
[187] J.R.R. Tolkien, Ringenes herre. Del III: Atter en konge, Tiden Norsk Forlag, Torstein Bugge Høverstad, 187.
[188] Tale til representanter for mediene (12. mai 2025): AAS 117 (2025), 682.
[189] Ibid.
[190] Den hellige Johannes Paul II, budskap til den 31. Verdensdagen for fred (1. januar 1998), 1: AAS 90 (1998), 147.
[191] Den hellige Augustin, Enarrationes in Psalmos, 84, 12: CCSL 39, Turnhout 1956, 1172–1173.
[192] Jf. Frans, encyklika Dilexit nos (24. oktober 2024), 22: AAS 116 (2024), 1375–1376.
[193] Jf. Frans, encyklika Fratelli tutti (3. oktober 2020), 115: AAS 112 (2020), 1008–1009.
[194] Jf. ibid., 261: AAS 112 (2020), 1062.
[195] Jf. den hellige Paul VI, tale til De forente nasjoners 20. generalforsamling (4. oktober 1965): AAS 57 (1965), 878–879.
[196] Jf. Pius XII, radiobudskap «Un’ora grave» (24. august 1939): AAS 31 (1939), 334.
[197] G. La Pira, Riflessioni sul Concilio. Tale av professor Giorgio La Pira, ordfører i Firenze, til «Guides de France» (Roma, 4. september 1962), Firenze 1962, 6.
[198] Tale til deltakerne i jubelårsfeiringen for de orientalske kirker (14. mai 2025): AAS 117 (2025), 686.
[199] Jf. Frans, encyklika Fratelli tutti (3. oktober 2020), 271: AAS 112 (2020), 1066.
[200] Jf. Frans, fredsappell i Assisi i anledning Verdensdagen for bønn om fred: «Tørst etter fred. Religioner og kulturer i dialog» (20. september 2016): AAS 108 (2016), 1124.
[201] Frans, nyttårstale til det diplomatiske korps akkreditert til Den hellige stol (9. januar 2025): AAS 117 (2025), 110.
[202] Jf. Frans, tale til deltakerne på FAOs 38. sesjon (20. juni 2013): AAS 105 (2013), 616–617.
[203] Den første «Urbi et Orbi»-velsignelsen (8. mai 2025): AAS 117 (2025), 660.
[204] Ibid.
