Magnifica humanitas – kapittel 5 (3/4): Maktens kultur
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Maktens kultur
188. I vår tid er en maktens kultur i ferd med å befeste seg, der det er tilgangen til ressurser og evnen til å utøve herredømme som i økende grad dikterer dagsordenen og beslutningskriteriene. På denne måten skyves menneskehetens felles gode i bakgrunnen, og det reelle dramaet til krigsrammede folk reduseres til en størrelse av sekundær betydning i forhold til strategiske interesser. Denne maktens kultur trenger inn i samfunnet, forandrer relasjoner og atferd og brer om seg ved å normalisere krig, ved å jage etter stadig større militær makt, ved å utnytte krisen i multilateralismen og ved å gi næring til en falsk realisme som stadig gjentar at det ikke finnes alternativer.
Normaliseringen av krig
189. I 1965 lød pave Paul VIs appell med stor kraft foran FNs generalforsamling: «Aldri mer krig, aldri mer krig!» [180] Vi må erkjenne at til tross for fredsønsker og fredserklæringer har de siste seksti årene vært preget av konflikter av en rystende brutalitet, som ofte har gått hardt utover sivilbefolkningen og forårsaket mange uskyldige ofre, store flyktningstrømmer, sosial destabilisering og langvarige sår. Likevel har det i den offentlige debatten vært en utbredt overbevisning om at krig måtte forbli en extrema ratio, underlagt strenge etiske og rettslige begrensninger og under alle omstendigheter forbli innenfor en politisk horisont orientert mot fred. I forlengelsen av visse utviklinger i mellomkrigstiden var det etter den annen verdenskrig inntruffet et vendepunkt. Fred var blitt satt i sentrum for den internasjonale orden, slik det særlig fremgår av De forente nasjoners pakt, som har til hensikt «å redde kommende slektledd fra krigens svøpe». [181] Mange nasjonale grunnlover hadde likeledes begrenset bruken av våpenmakt til ekstreme og strengt avgrensede tilfeller. Selv under den kalde krigen besto, til tross for alvorlige konflikter, bevisstheten om at en ny verdenskrig måtte unngås for enhver pris.
190. I dag ser vi derimot et reelt paradigmeskifte, både i den offentlige debatten og i beslutninger om å ruste opp, med en urovekkende rehabilitering av krigen som virkemiddel i internasjonal politikk, samtidig som nettopp de etiske kriteriene som tidligere begrenset bruken av krig, uthules. Regionale konflikter som trekker ut i tid, eskalerende spenninger og gjensidige trusler blir nærmest en del av normalen, og konfliktformer knyttet til territoriell ekspansjon – som man trodde var overvunnet – dukker opp igjen. Den offentlige opinionen blir gradvis formet av og tilvennet polariserende medienarrativer, som ofte forsterkes av algoritmer som løfter fram konflikt og konfrontasjon.
191. Vi ser også et urovekkende tap av historisk hukommelse. Etter hvert som de direkte vitnesbyrdene om shoah og de to verdenskrigene svinner hen, blir det lettere å omskrive fortiden på en selektiv eller forvrengende måte, i et klima der falske nyheter og manipulerende narrativer tilslører det historien har lært oss. Uten et levende minne om krigens redsler er det fare for at politiske beslutninger blir tatt på grunnlag av rene maktkalkyler, uten blikk for de langsiktige konsekvensene.
192. Til alt dette kommer et nytt og avgjørende element: den mediale og digitale dimensjonen. Kommunikasjonsnettverk, fragmenterte informasjonslandskap og algoritmer som belønner konflikt, kan forsterke polarisering og bitterhet, sette fart på propagandaen og gjøre skjelning i fellesskap vanskeligere. Slik blir krigen ikke bare utkjempet, men også kulturelt forberedt gjennom forenklende narrativer, venn–fiende-logikk, desinformasjon og frykt. Når den historiske hukommelsen svinner hen og de etiske kriteriene som beskytter sivile og sårbare mennesker svekkes, blir det lettere å få vold til å fremstå som nødvendig, uunngåelig eller til og med «ren». Det er i dette klimaet at menneskeheten er i ferd med å skli ut i en voldelig maktkultur, der fred ikke lenger fremstår som en oppgave å påta seg, men som en skjør pause mellom konflikter. I dag er det mer enn noensinne nødvendig å understreke at teorien om «rettferdig krig» er blitt overskredet – en teori som altfor ofte påberopes for å rettferdiggjøre enhver krig – uten at dette rokker ved retten til legitimt forsvar, forstått i ordets strengeste forstand. [182] Menneskeheten rår over langt mer effektive og livsfremmende midler til å håndtere konflikter, slik som dialog, diplomati og tilgivelse. Å ty til makt, vold og våpen vitner om en relasjonell fattigdom som alltid får katastrofale følger for sivilbefolkningen.
Ubegrenset makt
193. Et avgjørende trekk ved dagens situasjon er veksten i krigsindustrien, som i enkelte land er blitt en nøkkelsektor i økonomien. Den tette sammenhengen mellom økonomiske interesser, militærapparat og politiske beslutninger skaper en «bevæpnet nasjon», der krig fremstår nærmest som en naturlig fortsettelse av politikken, og våpenmarkedet blir en selvstendig drivkraft bak militære beslutninger. Vi kan ikke ignorere de enorme økonomiske interessene som ligger bak krig. Både våpenindustrien og landene som leverer våpen, tjener på et marked som blomstrer nettopp takket være konfliktene. I denne forstand finnes det også en økonomisk logikk som bidrar til å gi næring til spenninger i ulike deler av verden.
194. Militære arsenaler vies igjen økt oppmerksomhet. Tidligere bidro erkjennelsen av trusselen fra våpen som er i stand til å utslette hele menneskeheten, til avspenningsprosesser og til forhandlinger om nedrustning. Denne horisonten har vi dessverre forlatt, og utviklingen av kjernevåpenarsenalene – inkludert muligheten for «taktisk» bruk – gjør at bruk av slike våpen fremstår som en stadig mindre fjern mulighet. I denne sammenheng er ikrafttredelsen i 2021 av traktaten om forbud mot kjernevåpen, støttet av over sytti land, et viktig tegn, men den risikerer i stor grad å forbli symbolsk ettersom de viktigste atommaktene ikke har sluttet seg til den. Dermed har den feilaktige oppfatningen om at kjernefysisk avskrekking er en uunnværlig forutsetning for sikkerhet, fått fotfeste, noe som gir næring til et nytt og lite kontrollerbart våpenkappløp, ledsaget av en gradvis svekkelse av nedrustningsavtalene og utviklingen av «miniatyriserte» våpen, som gjør det lettere å anse bruken av dem som et reelt handlingsalternativ.
195. Den samme logikken gjør seg også gjeldende i konvensjonelle konflikter: militærmakt, svakheten i diplomatiske initiativer og kompleksiteten i interessene som står på spill bidrar til konflikter som har en tendens til å bli kroniske, med en svært høy menneskelig og miljømessig pris. Det er langt enklere å starte en krig enn å få slutt på den, og likevel forblir refleksjonen rundt konfliktforebygging sørgelig marginal.
196. Situasjonen blir ytterligere destabilisert av nye væpnede aktører – jihadistgrupper, private militser og kriminelle nettverk – som markerer slutten på statens voldsmonopol. Disse aktørene vever ofte vage ideologiske motiver sammen med svært konkrete økonomiske interesser, og gjør krig til en livsform for hele generasjoner av barn og unge: Målet er ikke lenger en endelig seier, men å videreføre konflikten som en kilde til makt og økonomisk utbytte.
Våpen og KI
197. Til dette bildet hører også den uopphørlige utviklingen av våpensystemer, særlig våpen som benytter KI. Den hellige stol har nylig påpekt at det blir stadig lettere å ta i bruk våpensystemer med operativ autonomi, noe som gjør krig «mer gjennomførbart» og mindre underlagt menneskelig kontroll. Dette strider mot prinsippet om at man bare kan ty til våpenmakt som en siste utvei i tilfelle av legitimt forsvar. [183] Av denne grunn må utviklingen og bruken av KI i krigføring underlegges de strengeste etiske begrensninger, med respekt for menneskeverdet og livets hellighet, slik at et slikt våpenkappløp unngås. [184]
198. Iblant tales det om «kunstige moralske agenter», som om en maskin kunne skille mer konsekvent mellom godt og ondt enn et menneske. Men moralsk vurdering kan ikke reduseres til beregning: Den innebærer samvittighet, personlig ansvar og anerkjennelse av den andre som person. Derfor er det ikke tillatelig å overlate dødelige eller på annen måte irreversible beslutninger til kunstige systemer. Det finnes ingen algoritme som kan gjøre krig moralsk akseptabel. KI fjerner ikke en væpnet konflikts iboende umenneskelighet: Den kan bare gjøre den raskere og mer upersonlig, senke terskelen for å ty til vold og forvandle forsvar til operativ prediksjon, med ofrene redusert til rene data. Slik venner den oss til ideen om at vold er uunngåelig, og at det bare gjelder å optimalisere den. Det er derfor av største viktighet å innarbeide verdier og klok dømmekraft i utformingen av de kunstige systemene vi bygger, slik at de kan bidra til et moralsk økosystem der mennesker settes bedre i stand til å lytte til sin samvittighet, og der KI-modellene sikrer at passende grenser overholdes.
199. Det er ikke nok å vise til etikk i generelle vendinger: Presise kriterier for skjelning må angis. Det første kriteriet gjelder personlig ansvar. Når beslutningen om å angripe blir automatisert eller er lite gjennomsiktig, øker risikoen for at ansvaret pulveriseres. Derfor må ansvarskjeden forbli identifiserbar og etterprøvbar: De som utvikler, trener, godkjenner og bruker systemene, må alle kunne avlegge regnskap for sine valg. Det andre kriteriet gjelder tidsaspektet ved moralske vurderinger. KI har en tendens til å korte ned beslutningstider; men i krig kan ikke hurtighet og effektivitet være overordnede kriterier for irreversible beslutninger. Det tredje kriteriet gjelder skillet mellom stridende og sivile, og beskyttelse av sivile. Enhver teknologi som gjør det lettere å angripe uten å se den andres ansikt, senker konfliktens moralske terskel. Valg av mål og bruk av makt må ikke føre til at stridende og ikke-stridende forveksles, eller at virkningene for forsvarsløse befolkninger overses.
200. Av disse kriteriene følger noen ufravikelige krav. For det første må ethvert system som brukes i krigssammenheng, sikre sporbarhet og mulighet for å rekonstruere beslutningsprosesser, slik at ansvar og eventuell skyld ikke oppløses «i maskinen». For det andre kan beslutninger om å bruke dødelig makt ikke overlates til lite gjennomsiktige eller automatiserte prosesser, men må forbli under reell, bevisst og ansvarlig menneskelig kontroll. Til slutt er det nødvendig å fastsette felles regler, også på internasjonalt nivå, som kan bremse det teknologiske våpenkappløpet og sikre særlig vern av sivile og infrastruktur som er nødvendig for deres overlevelse.
Krisen i multilateralisme
201. Maktens kultur springer også ut av krisen i det multilaterale systemet. Institusjonene som ble opprettet for å ivareta ideen om folkeslagenes felles skjebne og et globalt felles gode, fremstår som svekket, ikke bare på grunn av strukturelle begrensninger, men også fordi det ofte mangler felles vilje til å støtte dem, reformere dem og anerkjenne deres moralske autoritet. I stedet for å gjøre fremskritt gjør vi tilbakeskritt sett opp mot det historiske vendepunktet i det 20. århundret. Etter 1989 ble sammenbruddet av de kommunistiske regimene i Europa ledsaget av en globalisering som i all hovedsak var økonomisk og manglet en egnet politisk arkitektur til å fremme dialog og fred. Man stolte nesten blindt på markedets evne til å skape velferd, demokrati og stabilitet, mens globaliseringen i virkeligheten ikke automatisk har frembrakt enhet og fred, men har utløst fundamentalistiske, identitetsbaserte og nasjonalistiske reaksjoner. Resultatet ligger langt fra ekte multilateralisme: Det fremstår snarere som en uordnet og konfliktpreget multipolarisme, der det råder mistillit.
202. På nytt oppstår fristelsen til å bygge en kollektiv identitet i opposisjon til en fiende ved å gi næring til narrativer der hver enkelt fremstiller seg selv som et offer med rett til gjengjeldelse. Forenklede tankemønstre som «jeg først», «venn–fiende» og «vi–dere» kan gjøre det lettere å ta uansvarlige beslutninger som undergraver den gjensidige tilliten mellom nasjonene. Folkerettens styrke erstattes dermed av det som kalles «den sterkestes rett», og folkerettens virkemidler – fra domstoler med kompetanse til å behandle krigsforbrytelser til domstoler som skal avgjøre tvister mellom stater – blir ofte omgått eller svekket, med ødeleggende følger for den politiske kulturen og fredelig sameksistens. [185]
203. I denne sammenheng er fredsbygging kommet i annen rekke: Utviklingssamarbeid, nedrustning, konfliktforebygging og bygging av gjensidig tillit blir satt til side i maktlogikkens navn. Slik svekkes også landevinningene innen humanitær folkerett: proporsjonalitetsprinsippet ved reaksjoner på angrep, vernet om tilgangen til vann, mat og livsnødvendige goder, samt respekten for siviles og barns liv blir behandlet som naive levninger fra fortiden.
En påstått politisk realisme
204. Vi lever i en tid med betydelig åndelig og kulturell blindhet. En falsk pragmatisme oppfordrer oss til å kutte over røttene til den historiske hukommelsen, som om det skulle være mulig å innlede en slags «ny skapelse» løsrevet fra fortiden; også de som viser til store moralske prinsipper, kan henfalle til denne historiske nihilismen og innbille seg at det 20. århundrets grusomheter ikke lenger kan gjenta seg. I virkeligheten dukker de samme dynamikkene opp igjen i nye former. Det later til at militær maktbalanse- og avskrekkingslogikken igjen gjør seg gjeldende. Men til forskjell fra den bipolare situasjonen under den kalde krigen gjør det økende antallet aktører og konfliktfronter i dag denne logikken stadig skjørere. Det skjerpede konfliktnivået presser frem asymmetriske og «hybride» kriger, som også utkjempes på det økonomiske, finansielle og digitale området, ved bruk av desinformasjon og kampanjer som nører opp under frykt, for å påvirke den offentlige opinionen. I mange land, også i det globale sør, blir økte militærutgifter fremstilt som det eneste svaret på en usikker fremtid eller på det som oppfattes som trusler, mens den reelle kostnaden faller på de fattigste, som opplever at ressursene til helsevesen, utdanning og sosiale tjenester blir redusert.
205. Til grunn for alt dette ligger en falsk «realisme», som ikke bare bygger på den rådende maktens logikk, men også på en kulturell og antropologisk forestilling om at krig uunngåelig hører til menneskets natur. Bortsett fra i noen korte perioder har det alltid vært slik, sier man, og slik vil det alltid være! Dermed handler det ikke lenger om fred – freden er gått tapt som referansepunkt i den internasjonale horisonten – men om hvordan og når man skal handle militært, samtidig som det hevdes at det ville være uansvarlig ikke å forberede seg på konfrontasjon. Det som derimot virkelig er uansvarlig, er Realpolitik, denne formen for politisk «realisme» som sår resignasjon overfor krigens uunngåelighet i menneskesinnene og i kulturen, og som betegner fred og dialog som utopiske eller irrasjonelle standpunkter som overser de foreliggende risikoene. Tvert imot er fred verken et naivt håp eller bare fravær av krig; den er en frukt av rettferdighet og nestekjærlighet – en frukt som alltid er mulig.
206. I dette klimaet veves nihilisme og pragmatisme etter hvert sammen og normaliserer svært alvorlige villfarelser: Religiøs ekstremisme og identitetsbasert fanatisme allierer seg med en irrasjonell økonomisme, mens politikken lett tyr til desinformasjon, latterliggjøring av motstandere og systematisk oppbygging av frykt og bitterhet. Slik oppleves den andres annerledeshet i stadig større grad som en trussel, noe som gir næring til besittelsestrang, herskevilje, ambisjoner om hegemoni, maktmisbruk og frykt for det som er annerledes, og bereder grunnen for at nye konflikter kan vokse frem nesten uten at vi legger merke til det. [186]
207. Dette er en fruktbar grobunn for nye kriger, kanskje enda farligere enn tidligere kriger, fordi de har en tendens til å miste alle etiske grenser av syne. Det som en gang ble ansett som uakseptabelt, kan i dag settes i verk nesten uten nøling, mens den internasjonale reaksjonen i større grad retter seg etter de enkelte regjeringenes interesser enn etter hvor alvorlige forholdene faktisk er. Beslutningene synes nå nesten utelukkende å være styrt av økonomiske kalkyler, som forsvares gjennom medieillusjoner, kunstig eufori og «drømmer» – drømmer som uunngåelig brister og skaper frustrasjon og ny vold. Når man blir overbevist om at ingenting egentlig er sant, at «prinsipper» ikke er annet enn et tomt skall, tennes lunten til nye utbrudd av intoleranse og aggresjon i selve menneskehjertet.
208. På denne bakgrunn står spørsmålet om reelle garantier mot ny vold fortsatt åpent. Når en kultur normaliserer og rettferdiggjør konflikt, åpnes det for en farlig utglidning: Det som i dag synes utenkelig, kan i morgen bli akseptabelt ut fra nytte- og sikkerhetskalkyler. I land preget av alvorlige sosiale spenninger kan vi ikke utelukke at noen kan komme til å betrakte væpnet konflikt som en effektiv måte å avlede oppmerksomheten fra interne problemer på, og som et kynisk middel til å håndtere vanskeligheter.
209. Et særlig ansvar påhviler dem som virker på forskningsområdet. Alle aktører på dette området – vitenskapsfolk, næringslivsledere, investorer, akademiske ledere, politikere og andre – er kalt til å arbeide med åpenhet og ansvarlighet, og alltid være seg bevisst den større sammenhengen som de teknologiske fremskrittene de bidrar til – også de som er knyttet til KI – inngår i. Når man begrenser seg til sitt eget fagområde, innbiller man seg at man utfører et moralsk nøytralt arbeid og unngår spørsmål om hvilke overordnede mål som gir retning til bestemte forskningsaktiviteter: Slik risikerer man, kanskje uten å ville det, å medvirke til tvilsomme prosjekter som gir næring til nye former for vold, manipulasjon og herredømme.
[179] Jf. Det annet Vatikankonsil, pastoralkonstitusjon Gaudium et spes, 26: AAS 58 (1966), 1046–1047.
[180] Den hellige Paul VI, tale til De forente nasjoners 20. generalforsamling (4. oktober 1965): AAS 57 (1965), 881.
[181] De forente nasjoner, De forente nasjoners pakt, San Francisco (26. juni 1945), innledning.
[182] Jf. Frans, encyklika Fratelli tutti (3. oktober 2020), 258: AAS 112 (2020), 1061: «Faktisk har alle kriger de siste tiårene hevdet å ha en ‘rettferdiggjørelse’. Den katolske kirkes katekisme taler om muligheten for et legitimt forsvar ved bruk av militærmakt, forutsatt at det kan påvises at visse ‘strenge betingelser for at den skal være moralsk tillatelig’ er oppfylt. Likevel er det lett å falle i en altfor vid tolkning av denne mulige retten. Slik søker man med urette å rettferdiggjøre selv ‘forebyggende’ angrep eller krigshandlinger som vanskelig kan unngå å medføre ‘større onder og alvorligere uorden enn det onde som skal ryddes av veien’.» Jf. Den katolske kirkes katekisme, 2309.
[183] Jf. Dikasteriet for troslæren – Dikasteriet for kultur og utdannelse, notatet Antiqua et nova (14. januar 2025), 99: AAS 117 (2025), 202–203.
[184] Jf. Ibid., 103: AAS 117 (2025), 204.
[185] Jf. audiens for deltakerne i plenumsmøtet for ROACO (Reunion of Aid Agencies for the Oriental Churches) (26. juni 2025): AAS 117 (2025), 847–849.
[186] Jf. Frans, budskap til den 53. Verdensdagen for fred (8. desember 2019): AAS 112 (2020), 54–61.
