Pavens migrasjonstale på Gran Canaria
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Kjære brødre og søstre,
Vi har nettopp hørt en av de mest utfordrende tekstene i hele evangeliet, og i det samme kapitlet er det, som vi vet, en advarsel som ingen troende kan ta lett på (Matt 25,41–45). I dag, her ved bredden av havet, blir Guds ord konkret: Hit kommer mange sårede menneskeliv, ribbet for nesten alt, men aldri, aldri for sin verdighet. Her river evangeliet oss bort fra tilskuerens bekvemme plass og stiller oss overfor søsken som ankommer. Det spør oss om vi har visst å kjenne igjen Kristus i dem som, preget av angst, sult og vold, går i land etter ørkenen, natten og havet.
Migrantene må få hjelp
Som dere kan se, bærer jeg ringen som kalles fiskerens ring. Ringens navn fører oss til Galileasjøen, der Kristus kalte Peter og sa til ham: «Fra nå av skal du fange mennesker» (Luk 5,10). Kirken har lest dette verset som et bilde på sitt oppdrag. Men her og på steder som El Hierro får dette oppdraget en bokstavelig og smertefull betydning. Den øya, som er liten i utstrekning, men stor i menneskelighet, har sett ankomsten til tusenvis av mennesker, som var tvunget bort fra sitt hjemland og måtte stole på en skjør cayuco [migrasjonsbåt]. Noen er blitt reddet på havet, andre er blitt hentet opp av vannet som livløse kropper. Derfor kan Peters etterfølger ikke la være å bry seg om disse ankomstene. Kirken kan ikke la være å bry seg om dette havområdet og om alle steder der sult, tørst, vold, frykt eller eksil fortsetter å såre menneskeverdet. Jesu disipler kan ikke vende det døve øret til ropet fra dem som roper i nattemørke.
Havets farer
I bibelsk språk kan havet være et symbol på fare, mørke og kaos. Der opptrer Leviatan, et bilde på fortærende kraft, og Rahab, et navn som vekker assosiasjoner til hovmodet hos makter som setter seg opp mot Gud og mot livet (jf. Sal 74,13–14; 89,10–11; Jes 27,1; 51,9; Job 26,12). Også i dag ligger det uhyrer på lur i disse havene: mafiaer som profiterer på desperasjon, menneskehandlere som gjør kvinner og barn til slaver, og likegyldigheten hos de mange som lar de fattige bli slukt av utnyttelse eller av glemsel.
«Stille! Vær rolig!»
Men troen lar seg ikke lamme av havets makt. Vi tror på en Gud som temmer kaoset, som setter en grense for det onde og åpner en vei når døden synes å få overtaket. Dette erfarte Israels folk da de krysset Sivsjøen for å unnslippe trelldommen og gå mot friheten (jf. 2 Mos 14,21–31). Og dette ser vi i Kristus, som går på vannet, og som i møte med stormen sier et suverent ord: «Stille! Vær rolig!» (Mark 4,39; jf. Matt 14,25–27). Denne stemmen fortsetter å lyde mot kreftene som sluker, slavebinder og kaster bort så mange av våre brødre og søstre. Der Kristus befaler havet å tie, kan ikke Kirken forholde seg taus overfor dem som er overlatt til dets bølger.
Hjelperne
Takk, Tito, for ditt vitnesbyrd, for å ha minnet oss om hva det vil si å redde menneskeliv! Takk også til deg, María, for at du har minnet oss om det Caritas, menighetene og mange mennesker gjør hver dag! Dine ord viser oss hvor blikkets omvendelse begynner: når migranten slutter å være «en av mange», slutter å være en kategori og et tall. Først da forstår vi at den lille jenta kunne vært vår datter, de ansiktene en del av vår familie; og da har samvittigheten ikke lenger noen unnskyldning. Barmhjertighet begynner med små handlinger: noen ganger med noen kjeks og litt melk; andre ganger med fem brød og to fisker (jf. Matt 14,17–21). Det handler ikke om å løse alt, men om å legge alt i Guds hender og å være til stede der mennesket lider, der ressursene ikke strekker til og det ikke finnes et felles språk, men der gester fortsatt kan tale. Hjertelig takk til alle som bidrar til redningsarbeid, til mottak og til ledsagelse, og som slik vitner om at konkret barmhjertighet kan redde og forandre mange menneskeliv.
Et offer for menneskehandel
Kjære Blessing, selv om du ikke er her i dag, er stemmen din det. Takk for å ha delt din historie med oss! Ditt navn betyr «velsignelse» og minner oss om at ethvert menneskeliv er en Guds velsignelse. Ingen må kjøpe det, selge det, bruke det eller kaste det bort, for i ethvert menneske stråler Skaperens bilde (jf. 1 Mos 1,27). Du har fortalt oss at da du forlot landet ditt var det ikke fordi du ønsket det, men fordi det ikke fantes noe annet valg. I dine ord hører vi dramaet til mange mennesker som er tvunget til å reise fordi fattigdom, krig, trusler eller utnyttelse har stengt alle andre veier for dem.
Pavens budskap til ofre for menneskehandel
Jeg ønsker at dette budskapet skal nå deg og mange andre kvinner som er ofre for menneskehandel og utnyttelse: Om andre har satt en pris på din kropp, har Gud aldri sluttet å se deg som noe helt uvurderlig. Om andre har ønsket å stenge deg inne i en fortid, fortsetter Gud å love deg en framtid. Om andre har behandlet deg som en ting, ønsker Kirken i dag å si deg: Du er datter, du er søster, du er en velsignelse. Ditt liv tilhører ikke dem som har gjort deg vondt; din kropp tilhører ikke dem som har utnyttet deg; dine dager tilhører ikke dem som har villet lenke dem til frykt. Ditt liv tilhører Gud og har en verdighet som ingen kan ta fra deg. Og vi ønsker å vandre sammen med deg helt til denne sannheten igjen kjennes sterkere enn smerten.
Kjære migranter, dere trenger beskyttelse
Kjære migranter, før jeg sier noe mer til dere, vil jeg bøye meg for deres verdighet. Dere er ikke tall, ikke saksnumre! Dere er mennesker med familie og med hjem som dere har måttet forlate, med drømmer som ingen har rett til å forakte. Men jeg ønsker også å si dere at deres liv trenger beskyttelse. Ikke overlat deres liv til dem som driver handel med det. Ikke tro på dem som lover et lettvint paradis i bytte mot deres kropp, penger, taushet eller frihet. Disse falske løftene er «sirenesang», de inngår i dødens industri.
Samvittighetsransakelse
Dette dramaet må føre til samvittighetsransakelse: for opprinnelseslandet, som må skape de rette betingelser for fred, rettferd og utvikling; for transittlandene, som er kalt til å beskytte de sårbare og ikke overlate dem i hendene på kriminelle nettverk; for Europa, som ikke kan proklamere menneskeverd og samtidig venne seg til at Middelhavet og Atlanterhavet blir til kirkegårder uten gravsteiner; for det internasjonale samfunn, som er kalt til effektivt og utholdende samarbeid.
Kirkens oppgave
Også Kirken må la seg utfordre. Mottagelse av migranter kan ikke komme i annen rekke, og heller ikke bare overlates til frivillige. Vi kneler foran alteret for å tilbe Kristus, som er nærværende i eukaristien, og fra ham mottar vi styrken og motivasjonen til å leve i nestekjærlighet: Av denne grunn kan vi ikke «gå forbi» cayucas og pateras [migrasjonsbåter], for fra bønnen oppstår all tjeneste, og til bønnen vender all innsats (jf. Luk 10,31–32).
En verden der mange må risikere døden for å søke livet
Fra denne øya ønsker jeg at stemmen til dem som har talt i dag skal nå dem som sitter med avgjørende ansvar – sivile myndigheter, parlamenter, regjeringer og internasjonale organisasjoner – og også de kristne fellesskap, de andre religiøse tradisjonene og alle menn og kvinner av god vilje. Det er ikke nok å håndtere ankomster, fordele tall, styrke grenser eller beklage dødsfall når de allerede har funnet sted. Hver båt som kommer bringer ikke bare migranter; den bringer med seg et spørsmål: Hva slags verden har vi bygd hvis mange søsken må risikere døden for å søke livet?
Hva må vi gjøre?
Menneskeverdet krever lovlige og trygge migrasjonsveier, redning og bistand, reelt samarbeid mot menneskehandlere, effektiv beskyttelse av ofrene, ordentlige mottaks- og integrasjonsprosesser, og politikk som tillater ethvert menneske å leve med verdighet i sitt eget land. Liksom man har rett til å søke tilflukt når livet er i fare, har man også rett til ikke å måtte migrere: retten til å forbli hjemme uten sult, uten krig, uten forfølgelse, uten vold, uten at landet blir ubeboelig, uten at korrupsjon stjeler brødet fra de fattige, uten at våpen ødelegger barnas framtid. Vi må ikke venne oss til å telle antall døde. Menneskeverdet har ikke pass, heller ikke blir det mindre verdt når det krysser en grense.
Må Gud hjelpe oss!
Må Gud, som «i vår livsaften skal dømme oss etter kjærligheten» (jf. Johannes av korset, Avisos y sentencias, 57), gi oss å kjenne igjen ham i de fattige og i de fremmede, og må han fri oss fra å betrakte andres smerte som noe uvedkommende. Må Vår frue av Karmel ledsage dem som er ankommet, trøste dem som har mistet sine kjære, støtte dem som tar imot dem og i oss alle vekke mot til å være barmhjertige.
Måtte ikke historien anklage oss!
Måtte ikke historien anklage oss for å ha gjort smerten til dem som lider til et vanlig syn langs våre kyster. For i dag, her, ved bredden av havet, spør hvert menneskeliv som kommer oss hva som er igjen av vår menneskelighet. Før eller senere vil det vise seg om vi har klart å bevare denne menneskeligheten eller om vi har valgt å la likegyldigheten tale for oss. Tusen takk!
Se hele besøket med kommentarer på engelsk.
Pave Leo er på en ukelang reise til Spania.
