Pavens preken ved bønnevigilien i Barcelona
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Vår livsreise
Kjære brødre og søstre, Guds elskede sønner og døtre,
Akkurat som Nikodemus er også vi pilegrimer i natten. Denne skikkelsen fra evangeliet gir oss framfor alt et budskap om livets reise. Vår reise, våre lengsler og alt det vi tar del i og lever hver dag – i gleder og nederlag, i håp og planer – er uttrykk for vår stadige søken: Vi tigger stadig etter kjærlighet, vi hungrer og tørster etter sannheten, vi søker en dyp mening som kan bære oss, gi oss mot og hjelpe oss å forstå vårt livs mysterium. Mens vi sakte beveger oss framover, med små skritt, er vi kalt til å forholde oss til halvmørket i vår egen menneskelige tilstand: Vi sitter ikke med hele sannheten, vi kjenner ikke verken vårt eget mysterium eller andres sanne ansikt til bunns. Ikke alltid klarer vi å forstå den skjulte sannheten i virkeligheten rundt oss og i hendelsene som utspiller seg for våre øyne. Vi søker et lys som kan lyse opp reisen.
Vår trosreise
Men Nikodemus taler også om vår trosreise. Den forløper ikke parallelt med vår menneskelige tilværelse; disse to reisene er alltid sammenvevd. Som vi hørte i evangeliet: Så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, og i ham har han for alltid forenet seg med vårt kjød. Han er alltid hos Faderen og hos oss; slik er vi, hver gang vårt livs mysterium utfolder seg i lyset av en ny dag, i alt det vi er og gjør, i Guds nærvær og trygt bevart i hans evige favn. Vårt liv «er skjult med Kristus i Gud» (Kol 3,3). Likevel erfarer vi til tider troens natt, vanskeligheten med å tro, åndens tretthet, følelsen av utilstrekkelighet overfor evangeliets kall, bitterheten over våre nederlag og frykten for ikke å være på høyden.
Natten som sted for velsignelse og gjenfødelse
Brødre og søstre, Nikodemus lærer oss at disse nettene – som ledsager vårt liv, vår trosreise og historien vi lever i – er et velsignelsens sted, et gjenfødelsens rom, et skjød som alltid føder nytt liv. Disse nettene kler oss av og fører oss tilbake til det vesentlige; de tar fra oss de menneskelige og religiøse maskene som vi bruker om dagen, for ikke å bli gjenkjent eller for å gi et usant bilde av oss selv; de lar oss stå nakne, med vårt lys og vårt mørke og gjør oss ydmyke slik at vi kan se oss selv i sannhet, slik vi er, hinsides det overmot det er å tro at vår reise allerede er over og at vi kan gå fram som om vi var i stand til å se alt og alle, og til og med Gud, i et klart lys.
Selv når dette «tomme rommet», som natten skaper, framstår som lidelse eller utilfredshet, skuffelse eller vantro, kan det være en anledning til å motta et nytt liv, til å bli forandret og fornyet, for å bli «født på ny», slik Jesus sier til Nikodemus. Gud kom jo ikke for å dømme verden med dens synd og med dens natt av troløshet, men sendte sin Sønn for å frelse den, for å gi verden evig liv.
Se natten som begynnelsen på et nytt liv
Derfor er også vi kalt til ikke å dømme «nettene», verken nettene i vårt eget liv, nettene i Kirken eller nettene i samfunnet rundt oss. I natten må vi i stedet legge ut på vandring, som Nikodemus, vi må fortsette å vende oss til Herren, åpne oss for Åndens vind – for ikke lenger å se natten som et tegn på nederlag, men som begynnelsen på et nytt liv.
Hva sier natten oss?
Og om vi tenker på vår personlige reise, men også på alle «nettene» i vår reise som Kirke og som land – i Spanias gamle og nye former for fattigdom, dets samfunn og kultur – kan vi spørre oss: Hvilke netter er det vi gjennomgår nå? Hva sier de oss? Når vi går inn i dem og med ydmykhet og uten fordommer betrakter sannheten om hva vi faktisk er: Hva er vi kalt til å forandre? Hvor må vi fornye oss? I hvilken retning ønsker vi å gå? Hva slags samfunn ønsker vi å bygge?
Søkende og åpne, på vandring
La oss ikke slutte å søke, å stille spørsmål og å føre dialog – med Gud og med hverandre – selv ikke når det er som mørkest. La oss vandre sammen i troen, som harmoniserer våre ulike ideer og følsomheter, for å søke sannheten som fører oss mot det felles beste, slik at dette landet kan være et inkluderende sted for alle, der hver enkelt blir respektert i sitt menneskeverd og elsket slik han eller hun er. La oss åpne oss for Åndens gave, søke Herren slik Nikodemus gjorde og ta imot hans evangeliums lys, i visshet om at vi kommer til å erfare et nytt liv i oss selv, et velsignende nærvær, en ufortjent kjærlighet som vil hjelpe oss å gå fra nattemørke til lys. For Gud vil at ingenting skal gå tapt og ønsker allerede nå å gi oss evig liv, for å føre oss til lykksaligheten uten ende.
Må Herren, ved jomfru Marias forbønn, gi oss å åpne oss for ham og la oss bli rusket opp av hans Ånds vind.
Pave Leo er på en ukelang reise til Spania.
