Pavens preken i Madrid på Kristi legemsfest
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Lørdag 6. juni tok pave Leo fatt på en ukelang reise til Spania. Søndag 7. juni ledet han messen på Plaza de Cibeles i Madrid, der rundt 1,2 millioner mennesker deltok.
Her følger prekenen:
Deres eminenser og eksellenser,
kjære prester og ordensfolk,
deres majesteter,
brødre og søstre,
Med hjertet fullt av glede, ved begynnelsen av denne reisen til Spania, leder jeg denne feiringen på høytiden for Kristi legeme og blod.
Vi er samlet rundt eukaristien, Kristi levende nærvær midt iblant oss. Han, som ville gi oss sitt liv for at vi skulle kunne tre inn i Faderens fellesskap og bli hans barn, er her, som det levende brød som er kommet ned fra himmelen og som nærer oss med Guds eget liv, med en kjærlighet som er sterkere enn døden.
Kristi legemsfest i Spania
Denne minnefeiringen av Herren, som er nærværende i det eukaristiske brød, står i sentrum for deres tro og deres folks historie. Her i Madrid og veldig mange andre steder i Spania er ikke Kristi legemsfest bare én av mange fester i den liturgiske kalenderen, men en tilbakevending til troens røtter for å fornye vår kjærlighet og troskap til Gud. I århundrer har de høytidelige prosesjonene på denne dagen formet det spanske folkets fromhet, kunst, musikk, arkitektur og liv. Også i dag uttrykker de dette landets åndelige sinnelag gjennom skjønnheten og elegansen i blomsterteppene, gatealtrene, de kunstferdig utformede monstransene og prosesjonsgjenstandene, sangene og de liturgiske klærne. Dette er ikke en ytre oppvisning, en folkloristisk levning eller bare estetisk pynt. Det dreier seg om tro på den oppstandne Herrens nærvær – han som lever og fortsatt går blant oss, som blir brød for å stille vår livshunger og som besøker de innerste krokene i vårt hjerte og i vår historie, også de mørkeste.
Kristi nærvær
Kristus gir altså seg selv som næring i eukaristifeiringen, og prosesjonen viser at han ikke forblir innestengt i kirken, men kommer ut i møte med oss. Jesus går gjennom gatene, krysser plassene, besøker våre bydeler, bor på stedene i vårt daglige liv. Han er den nære Gud, som vandrer med sitt folk, historiens Herre, trøst for de svake, lys for familiene, håp for de syke og fred for dem som lider. Den Kristus som bæres i monstransen gjennom gatene er den samme som identifiserer seg med de fattige, de nedtrykte, de ensomme og forlatte. Det er ingen tilfeldighet at her i Spania har Kirken i årevis kombinert Kristi legemsfest med Nestekjærlighetens dag.
Det handler ikke bare om å bære monstransen ut, men om å la oss selv bli ført ut av egoisme, likegyldighet, av en bekvem og privat tro, for å svare på hans kall til omvendelse, for å endre vårt perspektiv, for å ta imot hans nærvær som forvandler oss og gjør oss til byggere av en ny verden.
Ikke glem Herren
Derfor lar det historiske minnet om Kristi legemsfest-prosesjonene seg ikke redusere til nostalgi, men blir i stedet en invitasjon til nåtiden, til vårt personlige liv, til våre relasjoner, til samfunnet, til å bygge fremtiden. Det er ut fra dette vi må forstå oppfordringen til å «huske» som vi hørte i første lesning: «Du skal huske den lange veien som Herren din Gud førte deg disse førti år i ørkenen» (5 Mos 8,2), du skal huske hvordan han lot deg spise manna da du var sulten. Det dreier seg om å «huske» nettopp for ikke å glemme hvem Herren er, for ikke å falle for fristelsen til å stole på avguder og nære seg av et brød som ikke metter.
En troens skole
Her har vi derfor en oppgave for dagens og morgensdagens Spania: Å sørge for at den religiøsitet som i århundrer har preget dette landet ikke må bli et fortidsmuseum, men en troens skole som vi også i dag kan hente næring fra. En skole som lærer oss å knele for Gud og for vår neste, for ingen kan knele for Gud og samtidig forakte sin neste; en skole som lærer oss at kjærlighet er gave, slik at kjærligheten kan flyte blant oss og bryte egoismens lenker. En skole der vi lærer at Gud virkelig er nær og at også vi er kalt til å være nærværende i samfunnets realiteter og utfordringer, til ikke å trekke oss unna, men til personlig å engasjere oss i byggingen av det felles gode.
«Den kilde som renner og veller fram selv om natten er mørk»
Brødre og søstre, jeg ønsker her å minnes den hellige Manuel González, de forlatte tabernaklers biskop. Hans liv minner oss om at eukaristien ikke bare æres i store feiringer eller i ny og ne, men også i den stille troskapen hos den som følger Herren i et ydmykt og diskret vennskap som næres dag for dag. Jeg ønsker også å minnes den hellige Johannes av korsets vers: «Godt kjenner jeg den kilde som springer fram og strømmer selv om det er natt» (Sangen til den sjel som gleder seg over å kjenne Gud ved tro). Mens han satt fengslet under svært harde forhold i et kloster i Toledo, nettopp i tiden rundt Kristi legemsfest i 1578, erkjenner han i det fengslets nattemørke Herrens skjulte nærvær, hvorfra det springer fram et lys som aldri slokner og et liv som aldri tar slutt. Jesus i eukaristien er «den evige kilde, som er skjult» – den kilde som stadig strømmer og slukker tørst, men uten å blende, uten å gjøre seg gjeldende med ytre makt, uten å vise seg på oppsiktsvekkende vis (jf. ibid.).
La oss vende tilbake til kilden med levende vann
La oss vende tilbake til ham med oppriktig kjærlighet. La oss åpne oss for møtet med ham, la ham vanne vårt tørre hjerte, og så gå ut på livets og historiens veier og bringe menneskene denne strømmen av friskt vann, denne strømmen av kjærlighet, fred, rettferdighet og glede. La oss igjen drikke av denne eukaristiske kilden, som ikke stenger oss inne i privat fromhet, men som sender oss ut for å forfriske våre søsken, familiene, de fattige, dem som lider, dem som har mistet håpet. Den eukaristiske nåden forvandler oss selv og gjør oss også til aktører i historiens forvandling og til tegn på håp for dem som vi møter.
Må Herren Jesus, nærværende i eukaristien, gjøre dere til brød som brytes, gis og ofres slik at et fullt liv kan springe fram for dere, deres familier og for deres land.
