Pave Leos tilbakeblikk på reisen i Spania
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
«Dere sier: Ennå er det fire måneder til innhøstingen. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst. […] Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har hatt noe arbeid med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i det arbeidet de har gjort.» (Joh 4,35.38 fra Bibel 2024)
Her følger hele katekesen:
Kjære brødre og søstre, god dag og velkommen!
I dag ønsker jeg å komme med noen betraktninger om den apostoliske reisen som jeg foretok forrige uke i Spania, da jeg besøkte Madrid, Barcelona, Montserrat-abbediet og Kanariøyene.
Takk for mottagelsen!
Etter den lange reisen i fire afrikanske land befant jeg meg denne gangen i et europeisk land med en gammel og meget rik katolsk tradisjon. Og det var tydelig at i dagens Spania, som har vært gjennom betydelige sosiale og kulturelle forandringer, ble paven overalt mottatt med entusiasme og lydhørhet. For dette takker jeg Gud og hele det spanske folk, kongen og de sivile myndighetene, biskopene og de kirkelige fellesskapene.
Paven oppmuntrer til fellesskap, dialog og enhet
Guds folk styrket meg med sitt festpregede uttrykk for tro og hengivenhet. I min tur styrket jeg de troende, og som Romas biskop, oppmuntret jeg dem til å overvinne all slags splittelse og motsetning og stadig fremme fellesskap, dialog og enhet i mangfold. Dette er Peters etterfølgers særlige tjeneste, en tjeneste som finner et særegent uttrykk i de apostoliske reisene, hver gang tilpasset de kirkelige og sosiale forholdene i landene som besøkes.
Behovet for enhet
I Spanias tilfelle la jeg med glede merke til hvor sterkt folk av alle aldre og kår hadde imøtesett pavens besøk: Overalt tok folkemengder imot meg med stor varme. Dette var ikke selvsagt, og fortjener nærmere ettertanke. Naturligvis uttrykker den deltakelsen først og fremst, som jeg sa, det spanske folkets tro; samtidig mener jeg at den er uttrykk for et utbredt behov for igjen å forenes på et sant og dypt grunnlag, som verken er ideologisk eller preget av særinteresser – et grunnlag som i siste instans bare kan sikres av Kristus, og som evangeliet gjennom nødvendig «inkulturasjon» kan formidle i folkenes liv. Det kan evangeliet gjøre fordi dets budskap fullt ut svarer på begge disse behovene: søken etter sannheten og tørst etter rettferdighet.
Europas levende arv
I Madrid og Barcelona samlet vi oss i store katedraler så vel som i moderne stadioner. Vi ba den hellige rosenkrans i Montserrat-abbediet. Vi feiret messe i Sagrada Família – et majestetisk symbol, en symfoni av stein og lys, som taler til alle om det kristne mysterium. Dette møtet mellom gammelt og nytt, mellom katolsk tradisjon og samtidskultur, lot meg erfare Europas egentlige karakter, Europas uvurderlige rikdom, som en levende, ikke tilbakelagt virkelighet. Dette er en arv som må bli omhyggelig bevart, for å kunne settes inn i dagens globale virkelighet med dens skjellsettende utfordringer: fred, helhetlig økologi, rettferdig og bærekraftig utvikling, og respekt for menneskeverdet. Dette er utfordringer som Det annet vatikankonsil allerede hadde erkjent, og som det påfølgende læreembetet har vendt tilbake til, helt frem til min nylige encyklika Magnifica humanitas, som har til hensikt å verne om mennesket i den kunstige intelligensens tidsalder.
Behovet for håp
Gjennom ulike møter merket jeg behovet for i pavens stemme å lytte til håpets evangelium for vår tids menneskehet, som er hardt prøvet av de negative konsekvensene av en villedende utviklingsmodell. Dette behovet, som kom til uttrykk i de mange vitnesbyrdene som jeg fikk anledning til å lytte til – vitnesbyrd som iblant var rørende, iblant oppbyggelige – så jeg også, og framfor alt, i ansiktene til de små og fattige som jeg møtte: i barnet som i en menighet leste brevet sitt for meg; i noen overgrepsofre, som ber om å bli hørt; i fangene som ventet på meg i fengselet; i unge mennesker fulle av uro og planer; i migrantene i mottakssentrene på Kanariøyene.
Å oppdage de verdiene som andre bærer i seg
Nettopp der, på Kanariøyene, på den siste etappen av reisen vår, ble jeg gitt en helhetlig forståelsesnøkkel. Jeg fikk den, på den ene side, av øygruppens geografiske beliggenhet; og på den annen side av virkeligheten i en lokal Kirke, som tar imot et stort antall mennesker tvunget til migrasjon, hovedsakelig fra Afrika. Vi vet at migrasjonsfenomenet er komplekst og krever helhetlige og samordnede handlingsplaner. Men denne forståelsesnøkkelen åpner et annet og videre perspektiv: Den får oss til å forstå hvordan vi er kalt til å nylese evangeliet i dagens verden, nemlig ved å utveksle våre respektive kulturers gaver og særlig fruktene frembrakt i dem av Kristi fruktbare budskap. Og en av disse fruktene er nettopp dialogen mellom enkeltmennesker og mellom folkeslag, møtet i søskenskapelig ånd, som gjør det mulig å oppdage og verdsette verdiene som den andre bærer i seg. Denne vandringen er ikke lett, den krever god vilje og Guds hjelp, men det er den som fører til kjærlighetens sivilisasjon.
Løft blikket!
Kjære brødre og søstre, mottoet for denne apostoliske reisen var «Alzad la mirada», «Løft blikket!» (jf. Joh 4,35). Dette er ord som Jesus rettet til sine første disipler, for å lære dem i mennesker og folkemengder å se lengselen etter liv, sannhet, fylde. Herren gjentar disse ordene, også til meg, og ved hans nåde har jeg erfart det også under reisen. I dag ønsker jeg å dele denne invitasjonen med dere: La oss løfte blikket! La oss av Jesus lære å se vår neste, folk, verden «med Guds øyne», altså med kjærlighet, respekt og medfølelse.
Takk for bønn!
Til slutt vil jeg takke alle dem som har bedt for at denne apostoliske reisen skulle gå bra, spesielt kontemplative nonnesamfunn, som takket være Gud, er svært tallrike i Spania. Fortsett å be slik at såkornet som jeg har sådd ved jomfru Marias forbønn kan bære rik frukt. Takk!
