Pavens Urbi et orbi påskedag
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Brødre og søstre,
Kristus er oppstanden! God påske!
I århundrer har Kirken jublende besunget den hendelsen som er opprinnelsen til og grunnlaget for dens tro: «Da vår konge døden led, død til liv seg vendte. […] Oppstanden er Herren, det vet vi for visst. Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist» (påskesekvensen).
Påsken er en seier: livets seier over døden, lysets seier over mørket, kjærlighetens seier over hatet. En seier til en svært høy pris: Kristus, den levende Guds Sønn (Matt 16,16) måtte dø – og dø på et kors – etter å ha fått en urettferdig dom, blitt hånet og torturert, og utgytt alt sitt blod. Som det sanne offerlam tok han på seg verdens synd (jf. Joh 1,29; 1 Pet 1,18–19) og slik befridde han oss alle, og sammen med oss også skaperverket, fra det ondes herredømme.
Men hvordan var det Jesus vant? Med hvilken styrke beseiret han for alltid den gamle fienden, denne verdens fyrste (jf. Joh 12,31)? Med hvilken makt stod han opp fra de døde, ikke for å vende tilbake til sitt tidligere liv, men for å tre inn i det evige liv, og slik, i sitt eget kjød, åpnet overgangen fra denne verden til Far?
Denne styrken, denne makten er Gud selv, Kjærligheten som skaper og gir liv, trofast Kjærlighet helt til slutten, Kjærligheten som tilgir og gjenløser.
Vår «seirende Krist» kjempet og vant sin kamp ved tillitsfull overgivelse til Fars vilje, til Fars frelsesplan (jf. Matt 26,42). Slik gikk han dialogens vei helt til enden, ikke i ord, men i handling: for å finne oss, som var kommet bort, ble han menneske, for å befri oss slaver ble han selv slave, for å gi sitt liv til oss dødelige lot han seg drepe på korset.
Den styrken som Kristus oppstod med er helt ikke-voldelig. Den ligner styrken i et hvetekorn som går i oppløsning i jorden, vokser, bryter seg vei gjennom molden, spirer og blir til et gyllent aks. Den ligner enda mer styrken i et menneskehjerte som, såret av en krenkelse, ikke følger sitt hevninstinkt, men full av barmhjertighet, ber for den som krenket det.
Brødre og søstre, dette er den styrke som virkelig bringer fred til menneskeheten, for den skaper respektfulle relasjoner på alle nivåer: mellom individer, familier, sosiale grupper, nasjoner. Den tar ikke sikte på egeninteresse, men det felles gode; den ønsker ikke å påtvinge sin egen plan, men å bidra til å utforme og virkeliggjøre en plan sammen med andre.
Ja, Kristi oppstandelse er begynnelsen til en ny menneskehet, den er inntredenen i det sanne lovede land, der det råder rettferdighet, frihet, fred, der alle ser på hverandre som brødre og søstre, barn av den samme Far, som er Kjærlighet, Liv, Lys.
Brødre og søstre, gjennom sin oppstandelse stiller Herren oss enda mer ettertrykkelig overfor vårt frihetsdrama. Foran den tomme graven kan vi fylles av håp og undring, som disiplene, eller av frykt, som vaktene og fariseerne, som måtte ty til løgn og list for ikke å innrømme at han som ble dømt, virkelig er oppstanden (jf. Matt 28,11–15)!
I lys av påsken: La Kristus overraske oss! La hans veldige kjærlighet til oss forandre vårt hjerte! Må den som har våpen i hånd, legge dem ned! Må den som har makt til å starte kriger, velge fred! Ikke en fred, som oppnås med makt, men gjennom dialog! Ikke med vilje til å dominere andre, men med vilje til å møte dem!
Vi er i ferd med å venne oss til vold, vi avfinner oss med vold og blir likegyldige. Likegyldige til at tusener av mennesker dør. Likegyldige til konsekvensene av det hatet og den splittelsen som konflikter fører til. Likegyldige til de økonomiske og sosiale konsekvensene som de får og som alle likevel merker. Det finnes en stadig mer utpreget «likegyldighetens globalisering», som pave Frans gjerne uttrykte det. Fra denne balkongen rettet han sine siste ord til verden for ett år siden: «For en vilje til død vi ser hver dag i de mange konfliktene i forskjellige deler av verden» (Urbi et orbi, 20. april 2025).
Kristi kors minner oss alltid om lidelsen og smerten forbundet med døden, og de dype kvaler den medfører. Alle er vi redde for døden, og av frykt vender vi oss bort, vi vil helst ikke se. Men vi kan ikke fortsette å være likegyldige! Og vi kan ikke avfinne oss med det onde! Augustin lærer: «Om du er redd for døden, så elsk oppstandelsen!» (Sermo 124, 4). La oss elske oppstandelsen, vi også. Den minner oss om at det onde ikke er det siste ordet, for det er blitt beseiret av Den oppstandne.
Han har gjennomgått døden for å gi oss liv og fred: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir» (Joh 14,27). Den fred som Jesus gir oss, er ikke en fred som nøyer seg med å få våpnene til å stilne, men som rører ved hjertet til hver enkelt av oss og får det til å forandre seg! La oss vende om til Kristi fred! La fredens rop, som springer ut fra hjertet, bli hørt! Jeg inviterer derfor alle til å delta i bønnevigilien for fred, som vi vil feire her i Peterskirken kommende lørdag, den 11. april.
La oss på denne festdagen gi avkall på all stridslyst, herskesyke og maktlyst, og be Herren skjenke sin fred til verden – en verden hjemsøkt av kriger og preget av hat og likegyldighet, noe som får oss til å føle oss maktesløse overfor det onde. Til Herren betror vi alle hjerter som lider og venter på den sanne fred som bare han kan gi. La oss overgi oss selv til ham og åpne vårt hjerte for ham! Bare han gjør alle ting nye (jf. Åp 21,5)!
God påske!
***
Paven ønsket så god påske på ti forskjellige språk, ba regina caeli og ga den høytidelige Urbi et orbi-velsignelsen.
