Pavens preken påskenatt
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Her er pavens preken ved påskevigilien den 4. april i Peterskirken:
Denne nattens hellige mysterium «jager hatet på flukt, skaper enighet og fred og bøyer mektige riker» (påskelovsangen).
Det var slik, mine kjære, diakonen ved begynnelsen av denne feiringen lovpriste den oppstandne Kristi lys, symbolisert ved påskelyset. Fra dette ene påskelyset fikk vi alle tent vårt eget lys, og med hver vår lille flamme, hentet fra den samme ilden, lyste vi opp hele denne store basilikaen. Dette er påskelysets tegn, som forener oss i Kirken som lamper for verden. På diakonens sang svarte vi «amen» og bekreftet slik at vi vil ta imot dette oppdraget. Og om litt vil vi gjenta vårt «ja» ved å fornye våre dåpsløfter.
Kjære dere, dette er en vigilie full av lys, den eldste vigilien i den kristne tradisjonen. Den kalles «alle vigiliers mor». I den gjenopplever vi livets Herres seier over døden og dødsriket. Det gjør vi etter de siste dagenes store feiring av lidelsesmysteriene til en Gud, som for vår skyld ble «en mann av smerte» (Jes 53,3), «foraktet, forlatt av mennesker» (ibid.), torturert og korsfestet.
Finnes det en større kjærlighet? En større uselviskhet? Den oppstandne er Skaperen av universet. Ved historiens begynnelse kalte han oss til livet, og på korset gir han oss sitt liv, for å vise oss sin grenseløse kjærlighet.
Den første lesningen minnet oss om dette med skapelsesberetningen. I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden (jf. 1 Mos 1,1); han gjør kaos til kosmos, uorden til harmoni. Og oss, skapt i hans bilde og etter hans lignelse, betror han oppgaven som forvaltere. Og selv da vi, med synden, vek bort fra denne planen, forlot ikke Herren oss, men viste sitt barmhjertige ansikt på en enda mer overraskende måte: i tilgivelsen.
«Denne nattens hellige mysterium» har altså sine røtter også der menneskehetens første fall fant sted, og fortsetter gjennom århundrene som en forsoningens og nådens reise.
Noen av reiseetappene har vi nå hørt om i forskjellige hellige tekster. Vi er blitt minnet om hvordan Gud stanset Abraham, som var klar til å ofre sin sønn Isak. Dette sier oss at Gud ikke ønsker vår død, men at vi i hans hender vier oss til å være levende medlemmer av en ætt av frelste (jf. 1 Mos 22,11–12.15–18). Dessuten oppfordret liturgien oss til å tenke over hvordan Herren befridde israelittene fra slaveriet i Egypt: Havet – et dødens sted og en uovervinnelige hindring – gjorde han til inngangsporten til et nytt og fritt liv. Og det samme budskapet lød, som et ekko, i profetenes ord: Vi hørte lovprisning av Herren som en ektemann som kaller og samler (jf. Jes 54,5–7), en kilde som slokker tørsten, vann som gjør fruktbart (jf. Jes 55,1.10), et lys som viser vei til fred (jf. Bar 3,14), Ånden som forvandler og fornyer hjertet (Esek 36,26).
I alle disse hendelsene i frelseshistorien har vi sett hvordan Gud, på vår harde synd, som splitter og tar liv, svarer med kjærlighetens kraft, som forener og gir liv. Vi leste om dette, og flettet fortellingene sammen med salmer og bønner, for å minnes at ved Kristi påske er vi «begravet med ham i døden […] og kan, også vi, vandre i et nytt liv […] som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus» (jf. Rom 6,4–11). Vi er viet i dåpen til Fars kjærlighet, forenet i de helliges samfunn, av nåde gjort til hellige steiner til oppbyggingen av hans rike (jf. 1 Pet 2,4–5).
Det er i lys av dette at vi leser fortellingen om oppstandelsen, som vi hørte i evangeliet etter Matteus. Påskemorgen bega kvinnene seg av sted, tross sorg og frykt. De ville til Jesu grav. De forventet å finne den forseglet med en stor stein ved åpningen og med soldater på vakt. Dette er hva synd er: en kjempetung barriere som lukker oss og adskiller oss fra Gud, en barriere som prøver kvele hans ord, som bringer håp. Men Maria Magdalena og den andre Maria lot seg ikke skremme. De gikk til graven, og takket være deres tro og deres kjærlighet, ble de de første vitnene til oppstandelsen. I jordskjelvet og i engelen, som satt på den veltede steinen, så de kraften i Guds kjærlighet, som er i stand til å «jage hatet på flukt» og «bøye mektige riker». Mennesket kan drepe kroppen, men kjærlighetens Guds liv er evig liv, som går hinsides døden og som ingen grav kan holde fanget. Så Den korsfestede rådet fra korset, engelen satte seg på steinen, og Jesus viste seg som levende for dem og sa: «Vær hilset!» (Matt 28,9).
Dette, mine kjære, er også vårt budskap til verden, dette er det møtet vi ønsker å vitne om, med troens ord og kjærlighetens gjerninger, idet vi med vårt liv synger det «halleluja» som vi forkynner med våre lepper (jf. Augustin, Sermo 256, 1). Slik kvinnene skyndte seg av sted til brødrene, vil også vi i natt gå ut fra denne basilikaen for å bringe alle den gode nyheten om at Jesus er stått opp og om at også vi, med hans kraft, ja oppstandne sammen med ham, kan gi liv til en ny fredens og enhetens verden, som «en stor skare av mennesker og samtidig […] ett eneste menneske, for selv om de kristne er mange, er Kristus bare én» (Augustin, Enarrationes in Psalmos, 127,3).
Til dette oppdraget skal disse våre søsken vie seg. De kommer fra ulike deler av verden og skal snart motta dåpen. Etter et langt katekumenat vil de i dag bli gjenfødt i Kristus til nye skapninger (jf. 2 Kor 5,17), og vitner for evangeliet. Til dem og til alle oss gjentar vi det som Augustin sa til de kristne i sin tid: «Forkynn Kristus, så […], strø ut overalt det du har mottatt i ditt hjerte (Sermo 116,23–24).
Søstre, brødre, også i dag er det mange graver å åpne. Ofte er steinene som stenger dem så tunge og så godt bevoktet at de synes umulige å rikke. Noen tynger ned menneskehjertet – så som mistillit, frykt, egoisme, nag. Andre, som stammer fra slike indre tyngsler, ødelegger båndene mellom oss: krig, urett, stengsler mellom folk og nasjoner. La dem ikke lamme oss! Mange menn og kvinner har i århundrenes løp med Guds hjelp rullet vekk slike steiner, kanskje med store anstrengelser og kanskje med livet som innsats, men med gode frukter som vi fortsatt nyter godt av. De er ikke skikkelser vi aldri kan nå igjen, men mennesker som oss, som, styrket av Den oppstandnes nåde, i kjærlighet og sannhet, hadde mot til å tale, som apostelen Peter sier, med «Guds ord» (1 Pet 4,11) og handle «med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret» (ibid.).
La oss ta dem til forbilde og i denne hellige natt tilegne oss deres engasjement slik at enigheten og freden, som påskegaver fra Kristus, kan vokse og blomstre, overalt og alltid i verden.
