Pavens preken palmesøndag
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Ved messen på Petersplassen palmesøndag ble lidelseshistorien fra Matteusevangeliet lest (Matt 27, 11-54).
Pave Leo XIVs preken:
Kjære brødre og søstre,
Jesus er på vei mot korset. Vi går bak ham og følger i hans fotspor. Og mens vi vandrer sammen med ham, betrakter vi hans lidelse, for menneskehetens skyld, hans hjerte, som brister, hans liv, som han gir av kjærlighet.
Fredens konge
La oss se på Jesus, som viser seg som Fredens konge, mens det rundt ham gjøres klart til krig. På ham som beholder sin mildhet, mens andre utagerer. På ham som er et kjærtegn til hele menneskeheten, mens andre griper sverd og stokker. På ham som er verdens lys, mens mørket faller over jorden. På ham som kommer for å gi liv, mens planen om å dømme ham til døden settes i verk.
«Han er vår fred»
Som Fredens konge ønsker Jesus å forsone verden i Faderens omfavnelse og rive ned alt som skiller oss fra Gud og vår neste, for «han er vår fred» (Ef 2,14).
«Bryt ut i jubel, datter Sion!»
Som Fredens konge rir han inn i Jerusalem på et esel, ikke på en hest, og virkeliggjør slik den gamle profetiske oppfordringen om å bryte ut i jubel ved Messias’ komme: «Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole» (Sak 9,9–10).
«Stikk sverdet ditt på plass igjen»
Som Fredens konge stanser han straks den disippelen som, for å forsvare ham, trekker sverd og hogger etter øversteprestens slave: «Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd» (Matt 26,52).
«Lik et lam som føres bort for å slaktes»
Som Fredens konge tok han våre sykdommer, han ble såret for våre lovbrudd. «Han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen» (Jes 53,7). Han bevæpnet seg ikke, han forsvarte seg ikke, han utkjempet ingen krig. Han viste Guds milde ansikt, som alltid forkaster vold. I stedet for å frelse seg selv lar han seg nagle til korset, for slik å omfavne alle kors reist i menneskehetens historie – gjennom alle tider, overalt.
«Hendene deres er fulle av blod»
Brødre, søstre, dette er vår Gud: Jesus, Fredens konge. En Gud som forkaster krig, en Gud som ingen kan misbruke for å rettferdiggjøre krig, en Gud som ikke hører på bønnene til dem som fører krig, men avviser dem: «Hvor mye dere enn ber, hører jeg ikke. Hendene deres er fulle av blod» (Jes 1,15).
De mange korsfestede
Når vi ser på ham, som ble korsfestet for oss, ser vi alle korsfestede. I hans sår ser vi sårene til mange kvinner og menn også i dag. I hans siste rop, til Faderen, hører vi alle dem gråte, som er nedbrutt, som er uten håp, som er syke, som er ensomme. Og framfor alt hører vi smertestønnet fra alle som lider under vold og fra alle krigens ofre.
Gud er kjærlighet!
Kristus, Fredens konge, roper fortsatt fra sitt kors: Gud er kjærlighet! Vær barmhjertige! Legg ned våpnene, husk at dere er søsken!
Maria, blir det snart lysere?
Med Guds tjener biskop Tonino Bellos ord ønsker jeg å betro dette ropet til jomfru Maria, som står under Sønnens kors, og som gråter også under dagens kors:
«Hellige Maria, den tredje dagens kvinne, gi oss visshet om at døden, tross alt, ikke lenger vil ha makt over oss. Om at dagene er talte for folkenes urett. Om at krigenes flerrende lys vil svinne hen til skumringslys. Om at de fattiges lidelser er kommet til siste gisp. […] Og om at endelig, veldig snart, vil tårene til alle ofre for vold og smerte tørke bort, som rim for vårsol» (Maria, donna dei nostri giorni).
