Pavens budskap på Verdensbønnedagen for skaperverket 2026
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Med Verdensbønnedagen for skaperverket, mandag 1. september, starter Skaperverkets tid 2026, som varer fram til og med lørdag 4. oktober.
Her følger pave Leo XIVs budskap i anledning Verdensbønnedagen:
«De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver» (Jes 2,4)
Kjære brødre og søstre,
Vår Herre Jesus Kristus kom for at vi skal ha liv og ha det i overflod (jf. Joh 10,10). Denne livets gave står helt sentralt i vårt oppdrag som disipler og i vårt felles kall til å bygge en kjærlighetens sivilisasjon. Når vi feirer denne Verdensbønnedagen for skaperverket, blir vi nok en gang invitert til å grunne over livets gave og til å holde av jorden som opprettholder livet, for dette er konkrete måter å lovprise vår Skaper på.
I dag er vi vitne til mange kriser og stor menneskelig lidelse. Samtidig ser det ut til at skaperverket kommer stadig mer i ubalanse. Disse fenomenene er ikke uten sammenheng; de utgjør ett og samme rop om helbredelse og fred som stiger opp fra en såret verden.
Livets Gud, som er åpenbart i Jesus Kristus, skjenker en fred som verden ikke kan gi: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere» (Joh 14,27). Denne freden er verken overfladisk eller flyktig; den springer ut av Kristi varige kjærlighet og hans omsorg for hvert eneste menneske.
Men dette løftet om fred står i skarp kontrast til de reelle forholdene vi ser mange steder rundt om i verden. Profeten Jesaja talte om en tid da folkeslagene «skal smi sverdene om til plogskjær» (Jes 2,4), og forvandle det som ødelegger livet, til noe som opprettholder det. Men i dag ser vi altfor ofte det motsatte: at innsatsen fortsatt rettes mot vold og krig.
Krigen etterlater sår som strekker seg langt utover slagmarken. Den krever menneskeliv, river familier fra hverandre og tvinger millioner til å flykte fra sine hjem, og dermed forsterkes frykt, urettferdighet og splittelse (jf. Gaudium et spes, 77–82). Krigen etterlater også sosial og økologisk ødeleggelse som varer i generasjoner. Dessuten skaper samspillet mellom væpnede konflikter og miljøødeleggelse ofte en ond sirkel som ødelegger økosystemer, forurenser livsviktige ressurser som luft og vann og undergraver matsikkerheten. Dette gir næring til fattigdom, ulikhet og nye sosiale spenninger som kan bidra til at ytterligere konflikter oppstår.
Dessuten skaper krig sår som skader hele livsveven. Ikke bare enkeltmennesker og samfunn rammes, men også deres bredere nettverk av relasjoner til hele menneskeheten og deres forhold til skaperverket. Krig avdekker en dypere svikt i å leve i Guds bilde og likhet, i å respektere livet og i å ta vare på jorden som er betrodd oss. Denne svikten er ikke bare politisk, men også moralsk og åndelig. Krig, som har sine røtter i forvrengt begjær og misbruk av menneskelig frihet og makt, er et motvitnesbyrd til fredens evangelium.
De ovennevnte krisene krever ikke bare ansvarstagen, men også en omvendelse av hjertet – en omvendelse som vil bære frukt i form av dypere troskap mot Gud, kjærlighet til hverandre og respekt for skaperverkets gave. Den disharmonien vi ser i verden – så som vold, urettferdighet og økologisk forringelse – er nemlig ikke ganske enkelt et resultat av mangelfulle systemer eller strukturer; den «henger i virkeligheten sammen med den mer fundamentale disharmoni som har sin rot i menneskehjertet» (Gaudium et spes, 10). For det er i menneskehjertet de dypeste kampene utspiller seg, og det er der vår falne tilstand viser seg. Hjertet er ikke bare sete for følelsene, men menneskets sentrum – stedet der fornuft, begjær, vilje og samvittighet møtes. Det er her vi kjemper med motstridende begjær i oss: mellom kjærlighet og likegyldighet, sannhet og illusjon, rettferdighet og urettferdighet (jf. Jak 1,14–15). Krigens sår og ødeleggelse av jorden er derfor sterkt forbundet med hvordan det står til med menneskehjertet. Konfliktene som menneskeheten plages av, er på mange måter det ytre uttrykket for indre disharmoni og splittelse. Når hjertet blir fordreid, lider relasjonene, og denne uordenen gjenspeiles av de strukturene vi bygger.
Pave Benedikt XVI minnet oss om at «de ytre ørkenene i verden brer stadig om seg, fordi de indre ørkenene er blitt så store» (preken ved innsettelsesmessen, 24. april 2005). Dette kaller oss til å erkjenne at det som på en eller annen måte er gått i stykker rundt oss, også er gått i stykker i oss. For å bygge et fredelig samfunn må vi derfor ikke bare reformere strukturer, men også fornye vårt hjerte. De dypereliggende årsakene til konfliktene og utnyttelsen av skaperverket springer ut av en etisk og kulturell krise, blant annet tap av sansen for grenser, trang til å herske, jakt på umiddelbar profitt og manglende evne til å anerkjenne hvert enkelt menneskes gudgitte verdighet.
Det profetiske kallet til å «smi sverdene om til plogskjær» (Jes 2,4) er derfor ikke bare en visjon for folkeslagene, men et kall til hvert enkelt menneske. Det inviterer oss til å forvandle det som volder skade, til liv. Men denne forvandlingen kan ikke oppnås gjennom ytre forandring alene. Den krever, i samvirke med Guds nåde, en dypere personlig og kollektiv omvendelse – en tilbakevending til Gud, som vil bringe våre begjær i den rette orden, helbrede våre sår og hjelpe oss å vokse i dyd.
Uten denne indre forvandlingen vil freden forbli skjør og kortvarig. Men der hjertene blir fornyet, åpner nye muligheter seg. Det som tidligere har vært brukt til ødeleggelse, kan vendes til å tjene livet, til omsorg for de fattige, til å gi de sultne å spise og til å verne om skaperverket. Dette er veien til ekte økologisk omvendelse, der virkningene av vårt møte med Jesus Kristus blir synlige i vårt forhold til verden rundt oss (jf. Frans, Laudato Si’, 217). Freden begynner da i hjertet og strømmer utover til våre relasjoner, våre fellesskap og videre ut i verden.
Vi står overfor enorme utfordringer, men Gud gir oss det som trengs til helbredelse og forvandling. I stedet for krigsvåpen gir fredens Gud oss kraft til å helbrede, forsone og bygge en kjærlighetens sivilisasjon. På denne måten er vi kalt til å verne om de mange «økosystemene» som er betrodd oss: skaperverkets, de menneskelige relasjonenes og selve menneskehjertets økosystemer.
La oss forestille oss en verden der den energien som nå brukes på krig, i stedet rettes mot helhetlig menneskelig utvikling, mot å overvinne fattigdom, beskytte menneskeverdet og forsone splittede folkeslag. En slik visjon gjenspeiler troen på Guds rikes komme.
De sanne redskapene for å bygge fred er ikke ødeleggelsesvåpen, men sannhet, dialog, tålmodighet, godhet, rettferdighet, barmhjertighet, forståelse, omsorg og kjærlighet. Disse springer ut av hjerter som er formet av evangeliet og holdt oppe av Guds nåde. Og det er bare disse som har kraft til å forvandle enkeltmennesker, fornye fellesskap og helbrede sårene i vår verden.
Kjære brødre og søstre, det er klart hvilken vei vi bør gå, selv om den ikke er lett. Vi er kalt til å la vårt hjerte bli fornyet, slik at vi kan søke fred og ta vare på skaperverket. Skriften oppfordrer oss til å bevare vårt hjerte, for alt vi gjør, går ut fra det (jf. Ordsp 4,23).
Hvis vi tar på oss denne oppgaven med ydmykhet og tro, vil vi bli medarbeidere i Guds fornyelsesverk. Langsomt, men sikkert vil vi bevege oss fra ørken til hage, fra splittelse til fellesskap og fra vold til fred.
Må Herren gi oss mot til å gå denne veien, slik at sverd virkelig kan bli smidd om til plogskjær i vår tid, slik at evangeliets løfte kan slå dypere rot i vår verden, og slik at Kristi fred kan herske over hele skaperverket.
Fra Vatikanet, 15. august 2026, høytiden for jomfru Marias opptagelse i himmelen
PAVE LEO XIV
***
