Pavens tale i fengselet i Ekvatorial-Guinea
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Kjære brødre og søstre!
Noen steder sies det at regn er et tegn på Guds velsignelse! La oss be om at det må være slik! Og la oss også leve denne stunden som et tegn på Guds nærhet – Gud som aldri forlater oss.
Jeg har lyttet oppmerksomt til deres ord. Takk for tydeligheten og for å ha vist oss at selv midt oppi vanskeligheter går aldri menneskets verdighet og håpet aldri tapt.
I dag er jeg her for å si dere noe meget enkelt: Ingen er utelukket fra Guds kjærlighet! Hver av oss, med sin egen historie, egne feilsteg og egen lidelse, er og forblir dyrebar i Herrens øyne. Det kan vi si med visshet, for Jesus åpenbarte det i alle møter, i alle gester og i alle ord. Selv da han, som var uten noen egen skyld, ble arrestert, dømt og henrettet, elsket han oss helt til slutt og viste dermed at han trodde på muligheten for at kjærligheten kan forandre selv det mest forherdede hjerte.
På denne reisen opplever jeg Ekvatorial-Guinea som et land rikt på kulturer, språk og tradisjoner. Deres familier, deres fellesskap og deres tro er en stor kraftkilde for denne nasjonen. Også dere er en del av dette landet. Rettspleien har som mål å beskytte samfunnet, men for å være effektiv må den alltid satse på verdigheten og potensialet til hvert enkelt menneske. Sann rettferdighet tar ikke først og fremst sikte på å straffe, men framfor alt på å hjelpe til med å gjenoppbygge livet til både ofre, gjerningspersoner og fellesskap såret av det onde. Det finnes ingen rettferdighet uten forsoning. Det er en enormt arbeid, som delvis kan skje bak murene i fengslene, men som hovedsakelig må involvere hele det nasjonale felleskapet, for å forebygge og lege sår forårsaket av urett.
Jeg ønsker framfor å tale til dere om håp og forandring. Selv om fengselet fremstår som et ensomt og fortvilet sted, kan tiden her – slik det ble sagt – bli en tid for ettertanke, forsoning og personlig vekst. For eksempel må alt gjøres for at dere i fengselet får mulighet til å studere og arbeide med verdighet. Livet defineres ikke bare av de feil man har begått, som vanligvis er et resultat av vanskelige og kompliserte omstendigheter: Det finnes alltid en mulighet til å reise seg igjen, lære og bli et nytt menneske.
Brødre og søstre, dere er ikke alene. Deres familier elsker dere og venter på dere, og mange, utenfor disse murene, ber for dere. Og selv om noen skulle frykte å være forlatt av alle, vil Gud aldri forlate dere, og Kirken vil stå ved deres side. Tenk også på deres land, på de unge i Ekvatorial-Guinea som trenger forbilder for utholdenhet, ansvarlighet og tro. All innsats for forsoning, alle gode handlinger, kan tenne håp i andre.
Jeg ønsker også å takke dem som arbeider i dette fengselet: direktøren, fengselsbetjentene og fengselspresten. Deres tjeneste er av grunnleggende betydning når den forener sikkerhet, respekt og menneskelighet og slik sikrer den orden som er nødvendig for å ledsage de innsatte i en prosess med tilbakeføring til samfunnet og gjenoppbygging av sitt eget liv.
Kjære brødre, søstre, Gud går aldri lei av å tilgi. Han åpner alltid en ny dør for dem som erkjenner sine feilsteg og ønsker å forandre seg. Ikke la fortiden frarøve dere fremtidshåpet. Hver dag kan være en ny begynnelse.
La oss betro denne vandringen til jomfru Maria, Barmhjertighetens mor. Må hun ledsage dere i deres liv, trøste deres hjerte og beskytte deres familie. I dag ønsker jeg å forsikre dere om at jeg står dere nær og ber for dere og for hele Ekvatorial-Guineas folk. Og glem aldri: Et menneske som reiser seg etter et fall er sterkere enn før. Må Herren gi dere fred, håp og styrke til å begynne på nytt.
Søstre og brødre, under dette regnet, som er en Guds velsignelse, ber vi sammen den bønnen Kristus lærte oss: Fader vår …
[Velsignelse]
