Pavens preken ved de fengselsinnsattes jubelårsfeiring
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 14. desember var evangelieteksten:
I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde reises opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» […] (Matt 11,2–11 fra Bibel 2024)
Her følger hele prekenen, som pave Leo XIV holdt i Peterskirken:
Kjære brødre og søstre, i dag er det håpets jubelårsfeiring for fengselsvesenet, både for de innsatte og for alle som tar seg av dem. Det er ikke tilfeldig at feiringen er lagt til tredje søndag i advent, som liturgien kaller «Gaudete» – etter de første ordene i messens inngangsvers (jf. Fil 4,4). Dette er «gledessøndagen» i det liturgiske året. Den minner oss om den lyse siden ved venting: tiltroen til at noe fint og gledelig vil skje.
Hold fast på troens anker, og sett hjertets dører på vidt gap
Da pave Frans den 26. desember i fjor åpnet den hellige døren i «Chiesa del Padre nostro» i Rebibbia-fengslet, kom han med en innbydelse til alle: «To ting ønsker jeg å si dere», sa han. «For det første: Hold fast på tauet med håpets anker. For det andre: Sett hjertets dører på vidt gap» Med bildet av et anker kastet mot evigheten, hinsides rom og tid (jf. Hebr 6,17–20), oppfordret han oss til å holde liv i troen på det liv som venter oss, og til alltid å tro på muligheten for en bedre fremtid. Samtidig formante han oss varmhjertet å utøve rettferdighet og nestekjærlighet der vi lever.
Rettferdighet og nestekjærlighet i fengslene
Mens jubelåret nærmer seg slutten, må vi erkjenne at til tross for manges innsats, er det fortsatt mye som gjenstår å gjøre på dette området, også i fengselsvesenet. Vi hørte Jesajas ord: «De som Herren har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel» (Jes 35,10). Disse ordene minner oss om at Gud er den som frir ut, som befrir, og gir oss en viktig og krevende oppgave. Fengsler er naturlig nok et vanskelig miljø, og selv de beste forsetter kan støte på mange hindringer der. Nettopp derfor må vi ikke gi opp, miste motet eller trekke oss tilbake, men fortsette, med utholdenhet, mot og samarbeidsånd. Det er nemlig mange som fortsatt ikke forstår at man etter ethvert feiltrinn og fall må kunne få reise seg igjen, at intet menneske kan defineres ved det han eller hun har gjort, og at rettferdighet alltid er en bots- og forsoningsprosess.
Arbeid med egne følelser og tanker
Når man imidlertid, selv under vanskelige forhold, verner om følelsenes skjønnhet, om følsomhet, om oppmerksomhet for andres behov, om respekt, om evnen til barmhjertighet og tilgivelse, da springer det også av lidelsens og syndens harde jord frem vidunderlige blomster, og også innenfor fengselsmurene modnes handlinger, prosjekter og møter som er enestående i sin menneskelighet. Dette innebærer å arbeide med egne følelser og tanker – et arbeid som er nødvendig for mennesker som er fratatt sin frihet, men enda viktigere for dem som har det store ansvaret for å representere rettferdigheten hos dem og for dem. Jubelåret er en oppfordring til omvendelse, og nettopp derfor en grunn til håp og glede.
Vi er Guds hender
Derfor er det viktig at vi framfor alt ser på Jesus, på hans menneskelighet og hans rike, der «blinde ser, og lamme går […] og evangeliet forkynnes for fattige» (Matt 11,5) og husker at selv om slike undre av og til skjer gjennom Guds ekstraordinære inngripen, er de som oftest betrodd oss selv, til vår medfølelse, vår oppmerksomhet, vår visdom og våre fellesskaps og institusjoners ansvarstagen.
En nestekjærlighetens sivilisasjon
Og dette tar oss til en annen dimensjon ved det profetordet som vi hørte: forpliktelsen til å fremme i alle omgivelser – og i dag understreker vi spesielt i fengslene – en sivilisasjon basert på nye kriterier og til syvende og sist på nestekjærlighet, slik den hellige Paul VI sa ved slutten av jubelåret 1975: Nestekjærligheten «burde, spesielt i det offentlige liv […] være begynnelsen på en ny tid av nåde og god vilje, som historiens kalender åpner for oss: kjærlighetens sivilisasjon!» (generalaudiens, 31. desember 1975).
Amnisti og straffelettelser
Til dette formål ønsket pave Frans særlig at man, i anledning det hellige året, kunne innvilge «former for amnesti eller straffelettelser for å hjelpe mennesker til å gjenvinne tillit til seg selv og til samfunnet» (Spes non confundit, 10), og å tilby alle reelle muligheter for reintegrering (jf. ibid.). Jeg håper at mange land vil etterkomme hans ønske. Jubelåret var, som vi vet, i sin bibelske opprinnelse nettopp et nådens år, der hver enkelt på mange forskjellige måter fikk mulighet til å begynne på nytt (jf. 3 Mos 25,8–10).
En ny mulighet
Også den evangelieteksten vi har hørt, taler om dette. Mens døperen Johannes forkynte og døpte, oppfordret han folket til å vende om og til symbolsk på nytt å krysse elven, slik som på Josvas tid (jf. Jos 3,17), for å komme i besittelse av det nye «lovede land», det vil si et hjerte forsonet med Gud og med søsknene. Og hans skikkelse som profet er talende i så måte: Han var rettskaffen, streng og åpenhjertig, og ble til og med satt i fengsel for sine modige ord – han var ikke «et siv som svaier i vinden» (Matt 11,7) –; likevel var han også rik på barmhjertighet og forståelse overfor dem som oppriktig angret seg og strevde med å forandre seg (jf. Luk 3,10–14).
Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!
Om dette konkluderer den hellige Augustin i sin berømte kommentar til evangelieteksten om kvinnen som ble tilgitt sitt ekteskapsbrudd (jf. Joh 8,1–11): «Etter at anklagerne var gått sin vei […] ble den arme og barmhjertigheten igjen. Og til henne sa Herren: […] Gå bort, og synd ikke mer fra nå av! (Joh 8,10–11)» (Sermo 302,14).
Nei, det er ikke lett
Kjære dere, den oppgaven som Herren betror dere – dere alle, ansatte og de som har ansvar i fengselsvesenet – er ikke lett. Det er mange problemer å ta fatt på. Vi tenker på overbefolkning, på den fortsatt utilstrekkelige innsatsen for å sikre stabile opplæringsprogrammer for rehabilitering samt arbeidsmuligheter. Og på et mer personlig plan må vi ikke glemme fortidens byrder, sårene på kropp og hjerte som trenger behandling, skuffelsene, den uendelige tålmodighet som trengs – både med seg selv og med andre – på omvendelsens vei, og fristelsen til å gi opp eller til ikke lenger å tilgi. Herren fortsetter imidlertid, tross alt, å gjenta for oss at det bare er én ting som er viktig: at ingen går tapt (jf. Joh 6,39), og at alle «blir frelst» (1 Tim 2,4).
Må ingen gå tapt!
Må ingen gå tapt! Må alle bli frelst! Dette vil vår Gud, dette er hans rike, og det er dette hans virke i verden tar sikte på. Mens julen nærmer seg, ønsker også vi, med større styrke, å være med på hans drøm, tålmodig gjøre vår innsats (jf. Jak 5,8) og ha tillit. For vi vet at selv i de største utfordringer står vi ikke alene: Herren er nær (jf. Fil 4,5), han vandrer sammen med oss, og med ham ved vår side vil alltid noe fint og gledelig skje.
