Pave Leos budskap til kallssøndag 2026

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Oppdagelsen av Guds gave i vårt indre

Kjære brødre og søstre, kjære unge mennesker!

Ledet og beskyttet av den oppstandne Jesus feirer vi, på fjerde søndag i påsketiden, «den gode hyrdes søndag», den 63. verdensdagen for bønn om kall. Dette er en nådefull anledning til å dele noen refleksjoner over kallets indre dimensjon, forstått som oppdagelsen av Guds gave som springer ut i dypet av hvert enkelt hjerte. La oss da sammen gå den veien som Hyrden viser oss, mot et virkelig skjønt liv!

Skjønnhetens vei

I Johannesevangeliet kaller Jesus seg selv bokstavelig talt «den skjønne hyrde» (ὁ ποιμὴν ὁ καλός) (Joh 10,11). Uttrykket viser til en hyrde som er fullkommen, ekte og forbilledlig, fordi han er rede til å gi sitt liv for sine sauer, og slik åpenbarer Guds kjærlighet. Denne Hyrden fascinerer: Den som ser på ham, oppdager at livet virkelig er skjønt dersom man følger ham. For å erkjenne denne skjønnheten er ikke fysiske øyne eller estetiske kriterier nok; det kreves kontemplasjon og et indre liv. Kun den som stanser opp, lytter, ber og åpner seg for hyrdens blikk, kan med tillit si: «Jeg stoler på ham, livet med ham kan virkelig være skjønt, jeg vil følge denne skjønnhetens vei». Og det mest forunderlige er at når man blir hans disippel, blir man selv «skjønn»: Hans skjønnhet forvandler oss. Som teologen Pavel Florenskij skriver, skaper ikke askese et «godt» menneske, men et «skjønt» menneske. [1] Det som kjennetegner helgener er nemlig – i tillegg til godhet – den strålende åndelige skjønnheten, som stråler ut fra dem som lever i Kristus. Slik viser det kristne kallet seg i hele sin dybde: å ha del i Jesu liv, dele hans sendelse og stråle med hans egen skjønnhet.

Denne indre meddelelsen av liv, tro og mening erfarte også den hellige Augustin. I tredje bok av Bekjennelser, mens han bekjenner sine synder og feil fra ungdomstiden, erkjenner han Gud som «innenfor det innerste i meg». [2] Hinsides bevisstheten om seg selv oppdager han skjønnheten i det guddommelige lyset som leder ham i mørket. Augustin aner Guds nærvær innerst inne i sin sjel, så han må ha forstått og opplevd betydningen av å ta vare på sitt indre liv som et rom for relasjon med Kristus, og som en vei til å kunne erfare Guds skjønnhet og godhet i sitt eget liv.

En slik relasjon bygges i bønn og stillhet, og hvis vi pleier den, åpner den oss for å ta imot og leve ut kallets gave. Kall er aldri noe påtvunget eller en forhåndsbestemt modell man ganske enkelt skal innordne seg, men et kjærlighetens og lykkens prosjekt. Omsorgen for det indre liv: Det er herfra det er presserende å ta fatt igjen, både i arbeidet med kall og i stadig ny innsats for evangelisering.

I denne ånd oppfordrer jeg alle – familier, menigheter, ordenssamfunn, biskoper, prester, diakoner, kateketer, lærere og troende legfolk – til å engasjere seg stadig mer i å legge forholdene til rette for å ta imot, nære, bevare og ledsage denne gaven, slik at den kan bære rik frukt. Bare dersom våre miljøer stråler av levende tro, uopphørlig bønn og søskenskapelig ledsagelse, kan Guds kall springe ut og modnes, og bli en vei til lykke og frelse både for hver enkelt og for verden. Når vi legger ut på den veien som Jesus, den skjønne Hyrde, viser oss, lærer vi da både oss selv og Gud, som har kalt oss, bedre å kjenne.

Gjensidig kjennskap

«Livets Herre kjenner oss og opplyser vårt hjerte med sitt kjærlige blikk». [3] Ethvert kall begynner nemlig med å bli bevisst og erfare en Gud som er Kjærlighet (jf. 1 Joh 4,16): Han kjenner oss til bunns, har talt hvert hårstrå på vårt hode (jf. Matt 10,30) og for hver enkelt har han i tanke en unik vei til hellighet og tjeneste. Dette kjennskapet må imidlertid alltid være gjensidig: Vi er invitert til å lære Gud å kjenne gjennom bønn, lytting til Ordet, sakramentene, Kirkens liv og gjennom å gi oss selv til våre søsken. Som den unge Samuel, som nattestid, muligens på uventet vis, hørte Herrens stemme og lærte å kjenne den igjen ved hjelp av Eli (jf. 1 Sam 3,1–10), slik må også vi skape rom for indre stillhet for å kunne få en anelse om hva Herren vil for vår lykke. Det handler ikke om abstrakt intellektuell viten eller lærd kjennskap, men om et personlig møte som forvandler livet. [4] Gud bor i vårt hjerte: Kallet er en intim dialog med ham, som kaller – til tross for verdens til tider øredøvende støy – og som inviterer oss til å svare med ekte glede og raushet.

«Noli foras ire, in te ipsum redi, in interiore homine habitat veritas» – «Gå ikke ut av deg selv, vend tilbake til deg selv, sannheten bor i det indre menneske». [5] Også den hellige Augustin minner oss om hvor viktig det er å lære å stanse opp, å skape rom for indre stillhet, for å kunne lytte til Jesu Kristi stemme.

Kjære unge mennesker, lytt til denne stemmen! Lytt til Herrens stemme som inviterer dere til å leve et fullt og fruktbart liv, der dere får bruke deres talenter (jf. Matt 25,14–30) og nagler deres begrensninger og svakheter til Kristi herlighetsfylte kors. Så stans opp, bruk tid på eukaristisk tilbedelse, mediter regelmessig over Guds Ord, slik at dere kan leve det ut i hverdagen, og delta aktivt og fullt ut i det sakramentale og kirkelige liv. På denne måten vil dere lære Herren å kjenne, og i vennskapets fortrolighet vil dere oppdage hvordan dere kan gi dere selv – gjennom ekteskap, presteskap, permanent diakonat eller gjennom et liv viet Gud, enten i et ordenssamfunn eller i et sekulært institutt: Ethvert kall er en umåtelig gave for Kirken og for den som tar imot det med glede. Å kjenne Herren betyr framfor alt å lære å stole på ham og på hans forsyn, som i alle kall er overstrømmende rik.

Tillit

Kjennskap gir opphav til tillit – en holdning som springer ut av tro og som er vesentlig både for å kunne ta imot et kall og for å holde fast ved det. Livet viser seg nemlig som en stadig tillitsfull overgivelse til Herren, selv når hans planer snur opp ned på våre egne.

La oss tenke på den hellige Josef som, til tross for jomfru Marias uventede og mystiske svangerskap stoler på den guddommelige åpenbaringen han har fått i drømme og tar imot Maria og barnet med lydig hjerte (jf. Matt 1,18–25; 2,13–15). Josef fra Nasaret er et bilde på full tillit til Guds planer: Han er tillitsfull selv når alt rundt ham tilsynelatende bare er mørke og negativitet, når ting ser ut til å gå helt annerledes enn forventet. Han stoler på Gud og overgir seg til ham, viss på Herrens godhet og trofasthet. «Under alle livets omstendigheter visste Josef å ytre sitt ‘fiat’, likesom Maria ved bebudelsen og Jesus i Getsemane». [6]

Som håpets jubelår lærte oss, må vi dyrke en fast og vedvarende tillit til Guds løfter, aldri gi etter for fortvilelse, men overvinne frykt og usikkerhet, i visshet om at Den oppstandne er Herre over historien – både verdens og vår egen personlige historie. I våre mørkeste timer forlater han oss ikke, men kommer med sitt lys for å fordrive alt vårt mørke. Og nettopp takket være hans Ånds lys og styrke, og også gjennom prøvelser og kriser, kan vi se vårt kall modnes, og mer og mer gjenspeile skjønnheten til ham som har kalt oss – en skjønnhet preget av trofasthet og tillit, til tross for alle sår og fall.

Modning

Kallet er jo ikke et statisk endepunkt, men en dynamisk modningsprosess som drives fram av fortrolighet med Herren: Å vokse i sitt kall betyr å være sammen med Jesus, å la Den hellige ånd virke i hjertene og i livets situasjoner, og å tolke alt på nytt i lys av den gaven vi har mottatt.

Som vintreet og greinene (jf. Joh 15,1–8), slik må hele vårt liv være forankret i et sterkt og livsnødvendig bånd med Herren, slik at det – gjennom prøvelser og nødvendig rensing – kan bli et stadig mer fullstendig svar på hans kall. De «steder» hvor Guds vilje tydeligst åpenbares, og hvor vi får erfare hans uendelige kjærlighet, er ofte de ekte, søskenskapelige relasjonene vi evner å bygge i løpet av vårt liv. Det er svært verdifullt å ha en god åndelig veileder som følger oss i å oppdage og utvikle vårt kall! Det er svært viktig med skjelning og prøving i Den hellige ånds lys, for at et kall skal kunne virkeliggjøres i all sin skjønnhet.

Et kall er altså ikke noe vi kommer i umiddelbar besittelse av, ikke noe som er «gitt» én gang for alle. Det er snarere en vandring, noe som utfolder seg på lignende måte som menneskelivet. Gaven vi har mottatt, skal ikke bare bevares, men også næres gjennom et daglig forhold til Gud om den skal kunne vokse og bære frukt. «Dette er svært verdifullt, fordi det stiller hele vårt liv fram for Gud, som elsker oss, og det lar oss forstå at ingenting er resultat av et meningsløst kaos, men at alt tvert imot kan inngå i en vandring som er vårt svar til Herren, som har en vidunderlig plan for oss.» [7]

Kjære brødre og søstre, kjære unge mennesker, jeg vil oppmuntre dere til å pleie deres personlige forhold til Gud gjennom daglig bønn og meditasjon over Guds ord. Stans opp, lytt og overgi dere: På denne måten vil kallets gave modnes i dere, gjøre dere lykkelige og bære rike frukter både for Kirken og for verden.

Må jomfru Maria, forbilde i indre mottagelighet for den guddommelige gave og lærer i bedende lytting, alltid følge dere på denne veien!

Fra Vatikanet, 16. mars 2026

PAVE LEO

 [1]: «Askese skaper ikke et ‘godt’ menneske, men et vakkert menneske, og kjennetegnet på helgener er slett ikke ‘godhet’ – som også kan finnes hos kjødelige og svært syndige mennesker – men åndelig skjønnhet, den blendende skjønnheten til en lysende og lysbærende person, en skjønnhet som overhodet ikke er tilgjengelig for et grovt og kjødelig menneske.» (P. Florenskij, La colonna e il fondamento della verità, Roma 1974, 140-141)

[2] Augustin, Bekjennelser, III, 6, 11. Oversatt av Oddmund Hjelde. Thorleif Dahls kulturbibliotek, 1996

[3] Apostolisk brev A Fidelity that Generates the Future (8. desember 2025), 5

[4] Jf. Benedikt XVI, encyklika Deus caritas est (25 dicembre 2005), 1

[5] Den hellige Augustin, De vera religione, XXXIX, 72: CCSL 32, 234

[6] Frans, apostolisk brev Patris corde (8. desember 2020), 3

[7] Frans, postsynodal apostolisk formaning Christus vivit (25. mars 2019), 248