Pave Leos fastebudskap 2026

Oversatt av Vuokko-Helena Cas

Å lytte og å faste. Fastetiden som en omvendelsens tid

Kjære brødre og søstre!

Med moderlig omsorg innbyr Kirken oss i fastetiden til igjen å gjøre Guds mysterium til midtpunktet i vårt liv, slik at vår tro får et nytt løft og vårt hjerte ikke fortaper seg i hverdagens bekymringer og distraksjoner.

Det er bare når vi lar Ordet nå oss, når vi tar imot det med lydhørhet, at omvendelsesprosesser kommer i gang. Det finnes altså en sammenheng mellom Guds Ord, som vi får i gave, den plass som vi gir det og den forvandling som det bevirker. Av denne grunn er fastetidsvandringen en god anledning til å lytte til Herrens stemme og til å fornye vår beslutning om å følge Kristus; til sammen med ham å gå veien opp mot Jerusalem, der mysteriet med hans lidelse, død og oppstandelse finner sted.

Å lytte

I år ønsker jeg for det første fremheve hvor viktig det er å gi Ordet rom ved å lytte, for lydhørhet er det første tegn på at vi ønsker å tre inn i en relasjon med noen.

Når Gud inne fra den brennende tornebusken åpenbarer seg for Moses, viser han at lydhørhet er et kjennetegn ved hans eget vesen: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres» (2 Mos 3,7). Lydhørheten for de undertryktes skrik er begynnelsen på en historie om befrielse, der også Moses blir involvert. Herren sender ham for å åpne en vei til frelse for sine slavebundne barn.

Han er en Gud som ønsker å engasjere oss, og som også i dag når oss med tanker som får hans hjerte til å dirre. Å lytte til Guds Ord i liturgien lærer oss derfor å lytte bedre til virkeligheten: Blant de mange stemmene som krysser vårt personlige og sosiale liv gjør De hellige skriftene oss i stand til å skjelne den stemmen som stiger opp fra lidelse og urett, for at den ikke skal forbli ubesvart. Å tre inn i denne indre mottakeligheten innebærer å la Gud veilede oss i hvordan vi i dag kan lytte slik han gjør, slik at vi erkjenner at «de fattiges situasjon er et skrik, som i menneskehetens historie stadig utfordrer vårt liv, våre samfunn, de politiske og økonomiske systemene og – ikke minst – også Kirken». [1]

Å faste

Fastetiden er altså en tid for å lytte, og å faste er en konkret praksis som gjør oss mottagelige for Guds Ord. Å avstå fra mat er nemlig en meget gammel asketisk øvelse og uerstattelig i omvendelsesprosessen. Nettopp fordi faste angår også kroppen, tydeliggjør den hva vi er «sultne» på og hva vi anser som vesentlig i vårt liv. Faste hjelper oss altså å skjelne og ordne våre «appetitter», å holde liv i hungeren og tørsten etter rettferdighet ved å redde denne hungeren og tørsten fra resignasjon og lære den å bli til bønn og ansvarstagen overfor vår neste.

Denne hjertets årvåkenhet er preget av spenningen mellom nåtiden og den fremtidige fullbyrdelsen. Dette påpeker Augustin med åndelig finfølelse: «I løpet av det jordiske liv er det menns og kvinners oppgave å hungre og tørste etter rettferdighet, men å bli tilfredsstilt hører til det neste liv. Englene næres av dette brødet, av denne føden. Menneskene derimot, de hungrer etter det; de strekker seg alle begjærlig etter det. Å strekke seg slik i begjær utvider sjelen, det øker dens kapasitet.» [2] Forstått på denne måten gir fasten oss ikke bare mulighet til å disiplinere vårt begjær, rense det og gjøre det friere, men også til å utvide det, slik at det rettes mot Gud og mot å virke til det gode.

Men for at fasten skal forbli tro mot sin evangeliske sannhet og for at hjertet ikke skal gi etter for hovmodets fristelse, må den alltid leves i tro og i ydmykhet. Fasten krever at vi forblir rotfestet i fellesskapet med Herren, for «den som ikke ernærer seg av Guds Ord, faster ikke virkelig». [3] Som et synlig tegn på vår indre innsats for – med nådens hjelp – å vende oss bort fra synden og det onde, må fasten også omfatte andre former for unnværelse, ment å føre oss til en mer nøktern livsstil, for «bare nøkternhet gjør det kristne livet sterkt og autentisk». [4]

Derfor ønsker jeg å oppfordre dere til en form for avståelse som er meget konkret og ofte lite verdsatt, nemlig å avstå fra ord som rammer og sårer vår neste. La oss begynne å avvæpne vårt språk, la oss gi avkall på stikkende ord, på forhastede dommer, på å tale ondt om dem som ikke er til stede og ikke kan forsvare seg, på bakvaskelse. La oss i stedet gjøre vårt beste for å lære å veie våre ord og dyrke vennlighet: i familien, blant venner, på arbeidsplassen, i sosiale medier, i politiske debatter, i mediene og i kristne fellesskap. Da vil mange hatefulle ord måtte vike for håpefulle og fredelige ord.

Sammen

Til sist fremhever fastetiden fellesskapsdimensjonen ved lytting og praktisering av faste. Også Skriften understreker dette aspektet på mange måter. For eksempel når det i Nehemjas bok fortelles at folket kom sammen for å høre lovboken bli opplest offentlig og at folket ved å faste forberedte seg til å bekjenne sin tro og tilbe, for slik å fornye pakten med Gud (jf. Neh 9,1–3).

På samme måte er våre menigheter, familier, kirkelige grupper og ordensfellesskap kalt til i fastetiden å gjennomføre en felles vandring, der lytting til Guds ord og til ropet fra de fattige og fra jorden, blir en måte å leve sammen på, og der fasten støtter en ekte anger. I dette perspektivet angår omvendelse ikke bare den enkeltes samvittighet, men også den relasjonelle stil, dialogens kvalitet og evnen til å la seg utfordre av virkeligheten og til å erkjenne hva som egentlig styrer begjæret i våre kirkelige fellesskap og også i menneskeheten, som tørster etter rettferdighet og forsoning.

Kjære alle sammen, la oss i nådegave be om en fastetid som gjør oss mer lydhøre for Gud og for de minste. La oss be om styrke til å gjennomføre en faste som gjelder også tungen, slik at det blir færre sårende ord og mer rom for andres stemme. Og la oss anstrenge oss for å gjøre våre fellesskap til steder der skriket fra de lidende finner gehør og lydhørheten skaper befrielsesprosesser. Slik blir vi mer klare til og mer ivrige etter å bidra til byggingen av kjærlighetens sivilisasjon.

Av hjertet velsigner jeg dere alle og deres fastetidsvandring.

Fra Vatikanet, 5. februar 2026, minnedagen for den hellige Agate, jomfru og martyr

LEO PP. XIV

[1] Den apostoliske formaningen Dilexi te (4. oktober 2025), 9
[2] Den hellige Augustin, Fastens nytte, 1, 1
[3] Benedikt XVI, katekese (9. mars 2011)
[4] Den hellige Paul VI, katekese (8. februar 1978)