Pavens epifaniapreken
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
På høytiden for Herrens åpenbaring (epifania, helligtrekongersfest) er evangeliet:
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» […] (Matt 2,1–12 fra Bibel 2024)
Her følger pave Leo XIVs preken i Peterskirken:
Kjære brødre og søstre,
evangeliet (jf. Matt 2,1–12) beskriver vismennenes store glede da de så stjernen igjen (jf. vers 10), men også hvor urolig Herodes og hele Jerusalem ble over deres søken (jf. vers 3). Hver gang det gjelder gudsåpenbaringer, legger de hellige skrifter aldri skjul på slike motsetninger: glede og uro, motstand og lydighet, frykt og lengsel. I dag feirer vi Herrens åpenbaring i bevissthet om at ingenting forblir som før i hans nærvær. Dette er håpets begynnelse. Gud åpenbarer seg, og ingenting kan forbli som det var. En viss type ro tar slutt – den som får de melankolske til stadig å gjenta: «Intet er nytt under solen» (Fork 1,9). Noe nytt begynner, noe som nåtid og fremtid avhenger av, slik profeten kunngjør: «Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg» (Jes 60,1).
At Jerusalem blir urolig er overraskende
Det er overraskende at det er nettopp Jerusalem, en by som har vært vitne til så mange nye begynnelser, som blir urolig. I byen ser det ut til at nettopp de som studerer skriftene og tror de har alle svarene, har mistet evnen til å stille spørsmål og nære lengsler. Byen blir faktisk redd for dem som, drevet av håp, kommer langveisfra, så redd at det som egentlig burde bringe stor glede, oppleves som en trussel. Denne reaksjonen utfordrer også oss som Kirke.
Hvem gikk gjennom døren? Hva fant de inne i Kirken?
Den hellige døren i denne basilikaen, som i dag er blitt stengt, som den siste av alle dørene, har sett en strøm av utallige menn og kvinner – håpets pilegrimer – på vei mot det nye Jerusalem, byen der portene alltid står åpne (jf. Åp 21,25). Hvem var disse menneskene, og hva var det som drev dem? Ved slutten av dette jubelåret utfordrer våre samtidiges åndelige søken oss med særlig alvor – en søken som er langt rikere enn vi kanskje kan fatte. Millioner av dem har trådt over Kirkens terskel. Hva fant de? Hvilke hjerter, hvilken oppmerksomhet, hvilken gjenklang møtte dem? Ja, vismennene finnes fortsatt. De er mennesker som tar utfordringen og begir seg ut på sin egen reise, mennesker som i en urolig, på mange måter avvisende og farlig verden, føler behov for å dra ut og søke.
Viser Kirken vei? Er det virkelig liv i den?
Homo viator, sa de gamle. Menneskelivet er en reise. Evangeliet forplikter Kirken til ikke å frykte denne bevegelsen, men å verdsette den og å orientere den mot Gud som frembringer den. Han er en Gud som kan uroe oss, fordi han ikke ligger stille i våre hender som gudebilder av sølv og gull; han er derimot levende og livgivende, som det Barnet Maria fikk i sine armer og som vismennene tilba. Hellige steder som katedraler, basilikaer og helligdommer, som ble mål for jubelårsvalfarter, må spre livets duft, det uutslettelige inntrykket av at en ny verden har begynt.
La oss spørre oss selv: Er det liv i vår Kirke? Er det rom for det som gryr? Elsker vi og forkynner vi en Gud som setter oss i bevegelse igjen?
Blindspor og nye veier
I evangeliefortellingen frykter Herodes for sin trone og er urolig over det som ligger utenfor hans kontroll. Han prøver å utnytte vismennenes lengsel og å vende deres søken til egen fordel. Han er villig til å lyve, ja, til hva som helst, for frykten gjør ham blind. Evangeliets glede derimot frigjør: Den gjør oss forsiktige, ja, men også modige, oppmerksomme og kreative; den peker ut andre veier enn de som allerede er tilbakelagt.
Guds rike spirer overalt i verden
Vismennene bringer et enkelt og grunnleggende spørsmål til Jerusalem: «Hvor er [han] som er født?» (Matt 2,2). Hvor viktig er det vel ikke at de som går gjennom Kirkens dør, opplever at Messias nettopp er blitt født der, at der samles et felleskap hvor håpet er oppstått, at der er en livshistorie i ferd med å utfolde seg! Jubelåret har minnet oss om at det er mulig å begynne på nytt, ja, at vi fortsatt står ved begynnelsen, at Herren ønsker å vokse blant oss, han vil være Gud-med-oss. Ja, Gud utfordrer den bestående orden: Han har drømmer som han også i dag inngir sine profeter; han er bestemt på å befri oss fra gamle og nye former for slaveri; han involverer unge og gamle, fattige og rike, menn og kvinner, hellige og syndere i sine barmhjertighetsgjerninger og i sin rettferds underverk. Det skjer i stillhet, men hans rike spirer allerede overalt i verden.
Har vi lært noe i løpet av jubelåret?
Hvor mange epifanier har vi vel ikke blitt gitt, og hvor mange flere kan bli gitt oss! De må imidlertid holdes unna Herodes’ intensjoner, fra frykt som lett kan bli til aggresjon. «Fra døperen Johannes' dager og like til nå trenger himmelriket seg fram, og de som trenger på, river det til seg» (Matt 11,12). Dette Jesu hemmelighetsfulle utsagn, gjengitt i Matteusevangeliet, får oss uvegerlig til å tenke på alle de konfliktene der menneskene kan motsette seg og til og med skade det nye som Gud har i beredskap for alle. Å elske fred, å søke fred, betyr å beskytte det som er hellig, og nettopp derfor gryende: lite, sart, skjørt som et barn. Rundt oss prøver en forvridd økonomi å tjene på alt. Vi ser det: Markedet kommersialiserer til og med menneskets lengsel etter å søke, reise, å begynne på nytt. La oss spørre oss: Har jubileet lært oss å flykte fra den type effektivitet som reduserer alt til et produkt og mennesket til en forbruker? Etter dette året, vil vi være bedre i stand til å gjenkjenne en pilegrim i den besøkende, en søker i den ukjente, en som er nær oss i den som er langt borte, og en reisefelle i den som er annerledes?
Bare Jesus vet hva som bor i mennesket
Måten Jesus møtte alle på, og lot alle nærme seg ham, lærer oss å verdsette hjertets hemmeligheter, som bare han kan lese. Med ham lærer vi å oppfatte tidens tegn (jf. Gaudium et Spes, 4). Ingen kan selge oss dette. Barnet som vismennene tilber, er en Gode uten pris og uten mål. Det er gavmildhetens epifania. Han venter oss ikke på prestisjefylte steder, men i ydmyke omgivelser. «Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda» (Matt 2,6). Hvor mange byer, hvor mange fellesskap, trenger å få høre det: «Du er slett ikke den ringeste.» Ja, Herren overrasker oss fortsatt! Han lar seg bli funnet. Hans veier er ikke våre veier, og de voldelige makter ikke å kontrollere dem, og heller ikke kan verdens makter blokkere dem. Derav vismennenes store glede, som legger palass og tempel bak seg og setter kursen mot Betlehem: Det er da de ser stjernen igjen!
Morgengryets generasjon
Derfor, kjære brødre og søstre, er det godt å bli håpets pilegrimer. Og det er fint å fortsette å være det – sammen! Guds trofasthet vil igjen overraske oss. Hvis vi ikke gjør kirkene våre til monumenter, hvis fellesskapene våre er hjem, og hvis vi står samlet mot de mektiges smiger, da vil vi bli morgengryets generasjon. Maria, Morgenstjernen, vil alltid gå foran oss! I hennes Sønn vil vi betrakte og tjene en vidunderlig menneskehet, forvandlet ikke av stormannsgalskap, men av Gud som av kjærlighet ble menneske.
