Pavens julenattspreken
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Kjære brødre og søstre,
i årtusener har mennesker over hele jorden gransket himmelen. De har gitt navn til tause stjerner, og sett for seg bilder der oppe. De har trodd de kunne lese fremtidige hendelser, og der oppe, blant stjernene, har de søkt den sannhet som ikke fantes her nede, hvor de selv levde. De famlet i mørke, men deres egne spådommer forvirret dem. I denne natt derimot ser «det folket som vandrer i mørket, et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram» (Jes 9,2).
Frelseslyset
Dette er stjernen som overrasker verden, en nytent og spill levende gnist: «I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Den salvede, Herren» (Luk 2,11). Inn i tid og rom, inn dit vi er, kommer han. Uten ham ville vi ikke engang ha vært til. Han som gir sitt liv for oss, lever sammen med oss og bringer sitt frelseslys inn i vår natt. Det finnes ikke det mørke som denne stjernen ikke kan lyse opp, for i hans lys ser hele menneskeheten daggryet til en ny og evig tilværelse.
Immanuel
Det er Jesus, Immanuel, som blir født. I Sønnen, som blir menneske, gir ikke Gud oss noe, men seg selv, «for å løse oss ut fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk» (Tit 2,14). Det er om natten han blir født, han som befrir oss fra natten: For å finne spor av daggryet trenger vi ikke lenger å søke langt borte, ute i verdensrommet. Vi kan nå bøye hodet og finne spor i stallen like ved.
Et barn som er svøpt og ligger i en krybbe
Det klare tegnet gitt til en mørk verden er nemlig «et barn som er svøpt og ligger i en krybbe» (Luk 2,12). For å finne Frelseren trenger man ikke se opp, men ned: Guds allmakt skinner i et nyfødt barns avmakt; det evige Ords veltalenhet gjenlyder i et spedbarns første klynk; Åndens hellighet stråler i en liten barnekropp, som nettopp er blitt vasket og svøpt. Behovet for omsorg og varme, som Faderens Sønn deler med alle sine søsken, er guddommelig. Det guddommelige lys som utgår fra dette Barnet hjelper oss å se mennesket i alt gryende liv.
Rom for mennesket? Rom for Gud
For å gi lys til våre øyne valgte Herren å vise seg som menneske for mennesket, hans sanne bilde, ifølge en kjærlighetsplan som startet med verdens skapelse. Så lenge villfarelsens natt formørker denne sannheten, «finnes det heller ikke rom for andre, for barn, for fattige, for fremmede» (julenattspreken 2012). Pave Benedikt XVIs ord er fortsatt aktuelle. De minner oss om at på jorden er det ikke rom for Gud hvis det ikke er rom for mennesket: Ikke å ta imot den ene betyr ikke å ta imot den andre. Der det derimot er rom for mennesket, er det rom for Gud: Da kan en stall bli mer hellig enn et tempel. Og jomfru Marias morsliv er paktkisten i den nye pakt.
Visdommen i julen
Kjære dere, la oss beundre visdommen i julen. I Jesusbarnet gir Gud verden et nytt liv: sitt eget, til alle. Ikke en idé som løser ethvert problem, men en kjærlighetshistorie som trekker oss med. Som svar på folkeslagenes forventninger sender han et spedbarn, for at det skal være et håpets ord. Som svar til dem som lider og har det vondt, sender han et vergeløst lite menneske, for at det skal være kraften til å komme seg opp igjen. Som svar på vold og undertrykkelse tenner han et mildt lys som frelser alle barn av denne verden. Som Augustin bemerket: «Menneskelig hovmod tynget deg til de grader ned at bare guddommelig ydmykhet kunne løfte deg opp igjen» (Sermo in Natale Domini 188, III, 3). Ja, mens en forvrengt økonomi får oss til å behandle andre mennesker som handelsvarer, gjør Gud seg lik oss og åpenbarer slik hvert menneskes uendelige verdighet. Mens mennesket ønsker å bli Gud for å herske over andre, velger Gud å bli menneske for å frigjøre oss fra alt slaveri. Men vil denne kjærligheten være nok til å forandre vår historie?
Lukk opp øynene!
Svaret har vi straks vi, som hyrdene, våkner fra dødens natt inn i lyset av det gryende liv og betrakter Jesusbarnet. Over stallen i Betlehem, der Maria og Josef, fulle av undring, våker over den nyfødte, blir stjernehimmelen til «en himmelsk hærskare» (Luk 2,13). Det er en ubevæpnet og avvæpnende skare, for de besynger Guds herlighet, som på jorden åpenbarer seg som fred (jf. vers 14). I Kristi hjerte pulserer nemlig kjærligheten, båndet som forener himmel og jord, Skaperen og skapningene.
Forkynn hans frelse fra dag til dag!
Derfor sa pave Frans, for nøyaktig ett år siden, at Jesu fødsel gir oss «i gave og i oppgave å bringe håpet overalt der det er gått tapt» for «med ham blomstrer gleden, med ham endres livet, med ham skuffer ikke håpet» (julenattspreken 2024). Med disse ordene begynte det hellige året. Nå som det nærmer seg slutten, er julen for oss en tid for takknemlighet og utsendelse. Takknemlighet for gaven vi har fått; utsendelse for å vitne om den for verden. Som salmisten synger: «Forkynn hans frelse fra dag til dag! Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under!» (Sal 96,2–3).
Troens, kjærlighetens og håpets fest
Søstre og brødre, når vi betrakter Ordet som ble menneske, vekker det i hele Kirken en ny og sann forkynnelse. Så la oss forkynne julens glede! Dette er en troens, kjærlighetens og håpets fest. Troens fest, for Gud blir menneske og fødes av jomfruen. Kjærlighetens fest, for den gave vi har fått i Sønnen, vår Forløser, blir virkeliggjort når vi som søsken gir oss selv til hverandre. Håpets fest, for Jesusbarnet tenner håpet i oss og gjør oss til fredens budbærere. Med disse dydene i hjertet kan vi, uten frykt for natten, gå den nye dags morgengry i møte.
