Dei Verbum. 1. Gud taler til menneskene som sine venner
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
«Jeg kaller dere ikke lenger slaver, for slaven vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far» (Joh 15,15 fra Bibel 2024)
Dogmatisk konstitusjon Dei Verbum. 1. Gud taler til menneskene som sine venner
Brødre og søstre, god dag og velkommen!
Vi har startet en katekeserekke om Det annet vatikankonsil. I dag skal vi begynne å fordype oss i den dogmatiske konstitusjonen Dei Verbum – om den guddommelige åpenbaringen. Dette er et av de vakreste og viktigste dokumentene fra konsilet, og som introduksjon kan det være nyttig å minnes Jesu ord: «Jeg kaller dere ikke lenger slaver, for slaven vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far» (Joh 15,15). Dette er et grunnleggende punkt i kristentroen, som Dei Verbum minner oss om: Jesus Kristus forvandler menneskets forhold til Gud radikalt. Fra nå av blir det et vennskapsforhold. Derfor er kjærlighet den eneste forutsetningen for den nye pakt.
Når Augustin kommenterer dette avsnittet fra Johannesevangeliet, legger han vekt på nådens perspektiv. Bare nåden kan gjøre oss til Guds venner i hans Sønn (Kommentar til Johannesevangeliet, preken 86). Et gammelt ordtak sier: «Amicitia aut pares invenit, aut facit» – «Vennskap finner likemenn – eller skaper dem.» Vi er ikke lik Gud, men Gud selv gjør oss lik ham i sin Sønn.
Som vi ser gjennom hele Skriften, finnes det derfor i pakten først en distanse, ettersom pakten mellom Gud og mennesket alltid forblir asymmetrisk: Gud er Gud, og vi er skapninger. Men med Sønnens komme som menneske åpnes pakten for sitt endelige mål: I Jesus gjør Gud oss til sine barn og kaller oss til å bli lik ham, selv om vår menneskelighet forblir skjør. Så vår likhet med Gud oppnås ikke gjennom overtredelse og synd, slik slangen foreslår for Eva (jf. 1 Mos 3,5), men i relasjonen til den menneskevordne Sønnen.
Herrens Jesu ord som vi har minnet om – «jeg kaller dere venner» – gjentas nettopp i konstitusjonen Dei Verbum, som sier: «Det vil si at den usynlige Gud (jf. Kol 1,16; 1 Tim 1,17) i denne åpenbaring, ut fra sin kjærlighets fylde, henvender seg til menneskene som til venner (jf. 2 Mos 33,11; Joh 15,14–15) og søker omgang med dem (jf. Bar 3,38) for å innby dem til fellesskap med seg og oppta dem i dette fellesskap» (nr. 2). Allerede i Første Mosebok søkte Gud omgang med våre stamfedre og førte dialog med dem (jf. nr. 3). Og når denne dialogen ble brutt gjennom synden, sluttet ikke Skaperen å søke å møte med sine skapninger og gang på gang å etablere få i stand en pakt med dem. I den kristne åpenbaringen, altså når Gud blir menneske i sin Sønn for å søke oss, gjenopprettes den avbrutte dialogen på en endelig måte: Pakten er ny og evig, og ingenting kan skille oss fra hans kjærlighet. Guds åpenbaring har altså vennskapets dialogiske karakter og, slik det også er i menneskelig vennskap, tåler den ikke taushet, men næres av utveksling av ekte ord.
Konstitusjonen Dei Verbum minner oss også om dette: Gud taler til oss. Det er viktig å forstå forskjellen mellom ord og skravling: Skravling stopper ved overflaten og skaper ikke fellesskap mellom mennesker, mens i ekte relasjoner tjener ikke ordet bare til å utveksle informasjon og nyheter, men også til å åpenbare hvem vi er. Ordet har en åpenbarende dimensjon som skaper relasjon til den andre. Når Gud taler til oss åpenbarer han seg således som en Forbundsfelle som inviterer oss til vennskap med ham.
I dette perspektivet er lydhørhet den første holdningen vi trenger å dyrke, slik at det guddommelige Ordet kan trenge inn i hjerte og sinn. Samtidig er vi kalt til å tale med Gud, ikke for å formidle det han allerede vet, men for å åpenbare oss selv for oss selv.
Derfor er bønn nødvendig. I bønnen er vi kalt til å leve og pleie vennskapet med Herren. Dette skjer for det første i liturgisk og kollektiv bønn, der det ikke er vi som bestemmer hva vi vil høre av Guds ord, men der han selv taler til oss gjennom Kirken. I tillegg skjer det i personlig bønn, som foregår inne i vårt hjerte og sinn. I den kristnes dag og uke må det avsettes tid til bønn, meditasjon og ettertanke. Bare når vi taler med Gud, kan vi også tale om ham.
Vår erfaring sier oss at vennskap kan ta slutt med et dramatisk brudd, eller gjennom en rekke daglige uoppmerksomheter som gradvis bryter ned forholdet til det går tapt. Om Jesus kaller oss til å være hans venner, la oss da se til at denne oppfordringen ikke forbli ubesvart. La oss ta imot den, la oss pleie dette forholdet, så vil vi oppdage at nettopp vennskapet med Gud er vår frelse.
