Det annet vatikankonsil. Innledende katekese
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde! Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. La dere ikke rive med av alle slags fremmede lærdommer! (Heb 13,7–9 fra Bibel 2024)
Det annet Vatikankonsil gjennom dets dokumenter. Innledende katekese
Brødre og søstre, god dag og velkommen!
Etter jubelåret, da vi hadde fokus på mysteriene i Jesu liv, tar vi nå fatt på en ny katekeseserie. Den vil bli viet Det annet vatikankonsil og en nylesning av konsildokumentene. Det er en verdifull anledning til å gjenoppdage skjønnheten og betydningen av denne kirkelige begivenheten. Ved slutten av jubelåret 2000 sa Johannes Paul II: «Jeg føler meg mer enn noen gang forpliktet til å peke på konsilet som den store nåden Kirken ble til del i det tjuende århundre» (Novo millennio ineunte, 57).
I 2025 mintes vi ikke bare 1700-årsjubileet for konsilet i Nikea, men også 60-årsjubileet for Det annet vatikankonsil. Selv om dette ikke er så lenge siden, er nå generasjonen av biskoper, teologer og troende fra Det annet vatikankonsil likevel borte. Så idet vi fornemmer kallet til ikke å la dets profeti stilne, og til fortsatt å søke måter å realisere dens innsikter på, vil det være viktig å gjøre seg kjent med konsilet på nytt – ikke gjennom rykter eller tidligere tolkninger, men ved selv å lese dokumentene og reflektere over innholdet. Det dreier seg nemlig om læreembetet som fortsatt utgjør Kirkens ledestjerne under dens vandring. Som Benedikt XVI lærte: «Med årene har ikke dokumentene mistet sin aktualitet; deres lære viser seg å være særlig relevant i forhold til de nye kravene og utfordringene Kirken og det nåværende globaliserte samfunnet står overfor» (første budskap etter messen med elektorkardinalene, 20. april 2005).
Da pave Johannes XXIII åpnet konsilforsamlingen den 11. oktober 1962, omtalte han det som morgengryet til en strålende dag for hele Kirken. Og arbeidet til de mange konsilfedrene, innkalt fra Kirker på alle kontinenter, banet virkelig vei for en ny kirkelig epoke. Etter en rik bibelsk, teologisk og liturgisk refleksjon gjennom det tjuende århundre, gjenoppdaget Det annet vatikankonsil Guds ansikt som Faderen, som i Kristus kaller oss til å være hans barn. Konsilet betraktet Kirken i lys av Kristus, lyset for alle folk, som et mysterium av fellesskap og som et enhetens sakrament mellom Gud og hans folk. Det igangsatte en viktig liturgisk reform, med i sentrum frelsesmysteriet og hele Guds folk aktive og bevisste deltakelse. Samtidig hjalp det oss til å åpne oss mot verden og til å ta inn over oss den moderne tids endringer og utfordringer, i dialog og i felles ansvar, som en Kirke som ønsker å åpne sine armer for menneskeheten, å gi stemme til menneskenes håp og angst, og å samarbeide i byggingen av et mer rettferdig og søskenskapelig samfunn.
Takket være Det annet vatikankonsil «blir Kirken ord, budskap, samtale» (Paul VI, Ecclesiam suam, 67), og den forplikter seg til å søke sannheten gjennom økumenikk, interreligiøs dialog og dialog med mennesker av god vilje.
Denne ånden, denne indre holdning, må prege vårt åndelige liv og Kirkens pastorale virke, fordi vi ennå ikke fullt ut har realisert Kirkens reform i et tjenende perspektiv. Og i møte med dagens utfordringer er vi kalt til å forbli årvåkne fortolkere av tidens tegn, glade forkynnere av evangeliet, modige vitner om rettferdighet og fred. Ved begynnelsen av konsilet skrev mgr. Albino Luciani, daværende biskop av Vittorio Veneto og fremtidige pave Johannes Paul I, profetisk: «Det finnes, som alltid, et behov for å realisere ikke først og fremst organisasjoner eller metoder eller strukturer, men en dypere og mer utbredt hellighet. […] Det kan hende at et konsils fremragende og rike frukter først blir synlige etter århundrer, og modnes gjennom møysommelig overvinnelse av motsetninger og ugunstige omstendigheter». [1] Å gjenoppdage konsilet, hjelper oss derfor, slik pave Frans sa, «å gi forrangen tilbake til Gud, til en Kirke som er gal av kjærlighet til sin Herre og til alle mennesker, som han elsker» (preken ved 60-årsjubileet for starten av Det annet vatikankonsil, 11. oktober 2022).
Brødre og søstre, det som Paul VI sa til konsilfedrene ved avslutningen av arbeidet, forblir også for oss i dag et veiledende kriterium. Han erklærte at tiden var inne for å bryte opp, for å forlate konsilforsamlingen og gå menneskeheten i møte og bringe den evangeliets gode budskap, vel vitende om å ha levd en nådens tid der fortid, nåtid og framtid var smeltet sammen: «Fortiden: fordi Kristi Kirke er samlet her, med sin tradisjon, sin historie, sine konsiler, sine kirkelærere og sine helgener. [...] Nåtiden: fordi vi forlater hverandre for å gå dagens verden i møte, med dens elendighet, dens lidelser, dens synder, men også med dens fantastiske erobringer, dens verdier, dens dyder. [...] Til sist framtiden: Den er her, i folkenes påtrengende appell om større rettferdighet, i deres vilje til fred, i deres bevisste eller ubevisste tørst etter et høyere liv – nettopp det liv som Kristi Kirke kan og vil gi dem» (Paul VI, tale til konsilfedrene, 8. desember 1965).
Det gjelder også for oss. Når vi vender oss til dokumentene fra Det annet vatikankonsil og gjenoppdager deres profeti og aktualitet, tar vi imot kirkelivets rike tradisjon. Samtidig reflekterer vi over nåtiden. Og vi fornyer også gleden i å løpe verden i møte for å bringe den evangeliet om Guds rike, som er kjærlighetens, rettferdighetens og fredens rike.
[1] A. Luciani – Johannes Paul I, Note sul Concilio, i Opera omnia, vol. II, Vittorio Veneto 1959-1962. Discorsi, scritti, articoli, Padova 1988, 451-453
Dokumenter fra Det annet vatikankonsil
Pave Paul VIs preken ved avslutningen av Det annet vatikankonsil 8. desember 1965
