Angelus: «Ordet ble kjøtt og tok bolig iblant oss»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 4. januar var evangelieteksten:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
[…]
(Joh 1,1–18 fra Bibel 2024)

Her følger alt pave Leo XIX sa før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god søndag!

Denne andre søndagen etter jul ønsker jeg først å fornye mine gode ønsker til dere alle. Med lukningen av den hellige døren i Peterskirken i overmorgen avslutter vi håpets jubelår, og nettopp julens mysterium, som vi fortsatt lever i, minner oss om at grunnlaget for vårt håp er at Gud ble menneske. Prologen til Johannesevangeliet, som vi leser i liturgien også i dag, minner oss om det: «Ordet ble kjøtt og tok bolig iblant oss» (Joh 1,14). Det kristne håp hviler ikke på optimistiske forventninger eller menneskelige beregninger, men på Guds valg om å gå sammen med oss, slik at vi aldri er alene på livets reise. Dette er Guds verk: I Jesus ble han en av oss, han valgte å være sammen med oss, han ønsket å være Gud-med-oss for alltid.

Jesu komme i det menneskelige kjødets svakhet vekker håpet i oss, samtidig som det pålegger oss et dobbelt ansvar: ett overfor Gud og ett overfor mennesket.

Vårt ansvar overfor Gud

Overfor Gud, for siden han ble menneske, siden han valgte å bo i vår menneskelige skrøpelighet, er vi alltid kalt til å tenke på Gud ut fra Jesu kjød og ikke ut fra en abstrakt lære. Så vi må stadig undersøke vår spiritualitet og måten vi uttrykker troen på, vi må undersøke om de virkelig er legemliggjort, det vil si om vi i stand til å tenke, be og forkynne Gud som kommer oss i møte i Jesus: ikke en fjern Gud som bor i en perfekt himmel over oss, men en nær Gud som bor på vår skrøpelige jord, en Gud som blir synlig i ansiktet til våre søsken, en Gud som åpenbarer seg i dagliglivets situasjoner.

Vårt ansvar overfor andre mennesker

Og overfor mennesket må vårt engasjement være like konsekvent. Siden Gud ble én av oss, er hvert menneske en avglans av ham, det bærer hans bilde i seg, det bevarer en gnist av hans lys. Og dette kaller oss til å anerkjenne hver persons ukrenkelige verdighet og til å øve oss i gjensidig kjærlighet. Inkarnasjonen krever således også et konkret engasjement av oss, for å fremme søskenskap og fellesskap, slik at solidaritet blir målestokken for menneskelige relasjoner, for rettferdighet og fred, for omsorg for de mest utsatte og beskyttelse av de svake. Gud ble menneske, derfor finnes det ingen sann gudsdyrkelse uten omsorg for mennesket.

Bønn

Brødre og søstre, må julens glede oppmuntre oss til å fortsette vår vandring. Vi ber jomfru Maria om å gjøre oss stadig mer rede til å tjene Gud og vår neste.