Norsk

Pavens preken på høytiden for Guds hellige mor Maria

Gud og mennesket møtes i Jesu mor: «Gud avstår fra alle sine guddommelige privilegier for å bli født som menneske», og i Maria «overgir mennesket seg tillitsfullt og fullstendig til hans vilje.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Nyttårsdag er høytiden for Guds hellige mor Maria og Verdensdagen for fred.

Her følger pave Leo XIVs preken i Peterskirken:

«Herren velsigne deg og bevare deg!»

Kjære brødre og søstre,

I dag, på høytiden for Guds hellige mor Maria, første dag i kalenderåret, finnes det en vidunderlig velsignelse i liturgien: «Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!» (4 Mos 6,24–26).

Gavens hellige dimensjon

I Fjerde Mosebok følger denne velsignelsen umiddelbart etter bestemmelser om innvielse av nasireere. I forholdet mellom Gud og Israels folk er det dermed gavens hellige og fruktbare dimensjon som blir fremhevet. Mennesket bærer fram for Skaperen alt det har mottatt, og Skaperen ser velsignende på ham, med samme blikk som da han skapte verden (jf. 1 Mos 1,31).

Israels folk var nå fri

For øvrig var Israels folk, som denne velsignelsen var rettet mot, et folk av frigjorte mennesker, av menn og kvinner som var blitt gjenfødt etter lang tid i slaveri, takket være Guds inngripen og hans tjener Mose gavmilde svar. I Egypt hadde folket hatt enkelte tryggheter: Det manglet ikke på mat, de hadde tak over hodet og en viss stabilitet. Men dette betalte de med slaveri, med å være undertrykt i et tyranni som krevde stadig mer og ga stadig mindre (jf. 2 Mos 5,6–7). Nå, i ørkenen, var mange av disse tidligere trygghetene gått tapt, men til gjengjeld var de fri. Friheten konkretiserte seg i en åpen vei mot fremtiden, i visdommens lov som de fikk i gave, og i løftet om et land hvor de kunne leve og vokse uten lenger fotlenker og halsjern. Kort sagt: i en ny fødsel.

På oppdagelsesferd

Ved starten av det nye året minner altså liturgien oss om at hver dag, for hver enkelt av oss, kan være begynnelsen på et nytt liv, takket være Guds gavmilde kjærlighet, hans barmhjertighet og vårt frie svar. Og det er fint å tenke slik om det kommende året: som en vei som står åpen til å bli oppdaget, som vi ved Guds nåde kan våge oss ut på – frie og bærere av frihet, tilgitt og bærere av tilgivelse, fulle av tillit til Herrens nærhet og godhet, han som alltid ledsager oss.

Maria bidro til at kjærligheten kan nå oss

Alt dette minnes vi mens vi feirer det guddommelige moderskaps mysterium. Med sitt ja bidro Maria til å gi Kilden til all barmhjertighet og velvilje et menneskeansikt: Jesu ansikt. Gjennom hans blikk som barn, og senere som ung og som voksen mann når Faderens kjærlighet oss og forvandler oss.

I Guds nærvær

La oss derfor, når vi nå ved begynnelsen av året setter ut mot de nye og unike dagene som venter oss, be Herren om at vi til enhver tid, rundt oss og over oss, må få kjenne varmen av hans faderlige omfavnelse og lyset i hans velsignende blikk. Slik vil vi kunne bedre forstå og stadig ha for øye hvem vi er og hvilket vidunderlig mål vi er på vei mot (jf. Det annet vatikankonsil, Gaudium et spes, 41). La oss samtidig gi ham ære, gjennom bønn, livets hellighet og ved å gjenspeile hans godhet, for hverandre.

Betingelsesløs kjærlighet

Den hellige Augustin lærte at i Maria «ble menneskets Skaper menneske: for at han, som styrer stjernene, skulle kunne die et kvinnebryst; for at han, som er brødet (jf. Joh 6,35), skulle kunne være sulten (jf. Matt 4,2) […] for å frigjøre oss, selv om vi var uverdige» (Sermo 191, 1.1). Slik minnet Augustin oss om ett av de grunnleggende trekkene ved Guds ansikt: fullstendig betingelsesløs kjærlighet. Som jeg fremhever i budskapet til denne Verdensdagen for fred, viser Gud seg for oss «ubevæpnet og avvæpnende», naken og forsvarsløs som nyfødt barn i krybben. Og dette gjør han for å lære oss at verden ikke blir frelst ved å slipe sverd, dømme, undertrykke eller drepe våre brødre og søstre, men heller ved utrettelig innsats for å forstå, tilgi, frigjøre og ta imot alle, uten beregning og uten frykt.

Sønnen lyser gjennom Maria, og hun vier sitt liv til ham

Dette er Guds ansikt som Maria lot få ta form og vokse i sitt morsliv, noe som fullstendig forandret livet hennes. Det er ansiktet hun forkynte gjennom det glade og sarte lyset i sine øyne mens hun bar ham under sitt hjerte; ansiktet hvis skjønnhet hun dag etter dag betraktet hjemme, mens Jesus vokste opp som barn, gutt og ung mann; og som hun så fulgte med et ydmykt disippelhjerte, mens han fulgte sin sendelse helt til korset og oppstandelsen. For å gjøre dette la også hun til side all slags forsvar. Hun ga avkall på forventninger, krav og garantier, slik mødre vet å gjøre, og viet uforbeholdent sitt liv til Sønnen hun hadde mottatt av nåde, for at hun på sin side kunne gi ham tilbake til verden.

Gud for mennesket, og mennesket for Gud

I Marias guddommelige moderskap ser vi slik møtet mellom to enorme, «ubevæpnede» realiteter: Gud avstår fra alle sine guddommelige privilegier for å bli født som menneske (jf. Fil 2,6–11), og mennesket overgir seg tillitsfullt og fullstendig til hans vilje og legger, i en fullkommen kjærlighetshandling, for hans føtter det største det eier: friheten.

Følg gjeternes blikk

Den hellige Johannes Paul II grunnet over dette mysteriet og oppfordret oss til å betrakte det gjeterne fant i Betlehem: «Barnets avvæpnende ømhet, den overraskende fattigdommen det befinner seg i, og Marias og Josefs ydmyke enkelhet» forvandlet deres liv og gjorde dem til «frelsens budbringere» (preken på høytiden for Guds hellige mor Maria, 1. januar 2001).

Vi får kjenne hans kjærlighet på kroppen

Dette sa han ved slutten av det store 2000-jubelåret. Hans ord kan få også oss til å reflektere: «Hvor mange gaver», sa han, «hvor mange ekstraordinære anledninger har vel ikke det store jubelåret gitt de troende! Vi har både mottatt og gitt tilgivelse, vi har mintes martyrene, vi har hørt de fattiges rop i verden […] og slik har også vi kunnet skimte Guds frelsende nærvær i historien. Vi har, så å si, fått kjenne hans kjærlighet på kroppen, den kjærligheten som gjør jorden ny […] Slik han ba gjeterne, som var kommet hastende til for å tilbe ham, ber Kristus også de troende, som han har gitt gleden av å møte ham, om en modig villighet til å sette ut på ny for å forkynne hans gamle og alltid nye evangelium. Han sender dem ut for å levendegjøre menneskehetens historie og kulturer med sitt frelsende budskap» (ibid.).

«Gi som gave det dere fikk som gave»

Kjære brødre og søstre, på denne høytidsdagen, ved begynnelsen av det nye året og like før avslutningen av håpets jubelår, la oss troende nærme oss krybben – stedet fremfor noe for den «ubevæpnede og avvæpnende» fred, velsignelsens sted, og der minnes de undre Herren har gjort i frelseshistorien og i vårt eget liv. La oss så, som de ydmyke vitnene ved grotten, sette ut på ny og «love og prise Gud» (jf. Luk 2,20) for alt vi har sett og hørt. Må dette være vår forpliktelse, vårt forsett i de kommende månedene, og i vårt liv som kristne.