Pavens Urbi et orbi juledag
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Kjære brødre og søstre,
«La oss alle glede oss i Herren, for i dag er vår Frelser født til verden. I dag er den sanne fred kommet ned til oss fra himmelen» (inngangsvers til julenattsmessen). Slik lyder det i liturgien julenatt, og slik gjenlyder budskapet fra Betlehem i Kirken: Barnet født av jomfru Maria, er Kristus, Herren, sendt av Faderen for å frelse oss fra synd og død. Han er vår fred, med Guds barmhjertighet har han overvunnet hatet og fiendskapet. Herrens jul er derfor fredens jul (jf. Leo den store, Sermo 26).
Jesus ble født i en stall, for det fantes ikke annet husrom for ham. Straks han ble født, svøpte Maria, hans mor, ham og la ham i en krybbe (jf. Luk 2,7). Guds Sønn, som alt er blitt til ved, blir ikke tatt imot, og hans vugge er en fattigslig krybbe for dyr.
Det var på denne måten Faderens evige Ord, som ikke himmelen kan romme, valgte å komme til verden. Av kjærlighet ønsket han å bli født av en kvinne, for å dele vår menneskelighet; av kjærlighet gikk han frivillig inn i fattigdom og avvisning og identifiserte seg med dem som blir vraket og holdt utenfor.
Allerede ved Jesu fødsel tegner det grunnleggende valget seg, det som kommer til å styre hele Guds Sønns liv, helt til døden på korset: valget om ikke å la oss bære syndens byrde, men om å bære den for oss, om å ta den på seg selv. Bare han kunne gjøre dette. Men samtidig viste han oss det som bare vi kan gjøre, nemlig påta oss vår del av ansvaret, hver enkelt av oss. Ja, for Gud, som skapte oss uten oss, frelser oss ikke uten oss (jf. Augustin, Sermo 169, 11.13), det vil si uten vår frie vilje til å elske. Den som ikke elsker, blir ikke frelst, men er fortapt. Og den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett (jf. 1 Joh 4,20).
Søstre og brødre, dette er veien til fred: ansvarstagen. Om hver av oss – på alle nivåer –, i stedet for å anklage andre, først av alt erkjente sine egne mangler og ba Gud om tilgivelse for dem, og samtidig levde seg inn i hvordan det er å måtte lide, og viste solidaritet med dem som er svakere og undertrykt, da ville verden bli endret.
Jesus Kristus er vår fred framfor alt fordi han frir oss fra synden, og også fordi han viser oss veien å gå for å overvinne konflikter, alle konflikter, helt fra mellommenneskelige til internasjonale konflikter. Uten et hjerte fritt fra synd, et tilgitt hjerte, kan man ikke være fredelige mennesker og fredsskapere. Det var derfor Jesus ble født i Betlehem og døde på korset: for å fri oss fra synden. Han er Frelseren. Ved hans nåde, kan og må hver av oss gjøre sitt for å avvise hat, vold og stridigheter og praktisere dialog, fred og forsoning.
På denne festdagen ønsker jeg å sende en varm og faderlig hilsen til alle kristne, spesielt til dem som lever i Midtøsten, som jeg nylig ønsket å møte på min første apostoliske reise. Jeg fikk høre om deres frykt og kjenner godt til deres følelse av avmakt overfor maktforhold utenfor deres kontroll. Det Barnet som i dag blir født i Betlehem er den samme Jesus som sier: «Ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh 16,33).
Ham ber vi om rettferdighet, fred og stabilitet for Libanon, Palestina, Israel og Syria. Vi stoler på Guds ord: «Rettferds verk skal være fred, rettferds gjerning trygghet og ro til evig tid» (Jes 32,17).
Fredsfyrsten betror vi hele det europeiske kontinentet og ber ham om å fortsette å inspirere det til en ånd preget av fellesskap og samarbeid, tro mot sine kristne røtter og mot sin historie, og solidarisk og gjestfri med dem som er i nød. La oss be spesielt for det martrede ukrainske folket: Må våpengnyet opphøre, og må de involverte partene, støttet av verdenssamfunnet, finne mot til å føre en oppriktig, direkte og respektfull dialog.
Vi ber Barnet i Betlehem om fred og trøst for ofrene for alle pågående kriger i verden, spesielt for krigene som blir glemt; og for alle dem som lider på grunn av urett, politisk instabilitet, religiøs forfølgelse og terrorisme. Jeg tenker spesielt på våre søsken i Sudan, Sør-Sudan, Mali, Burkina Faso og Den demokratiske republikken Kongo.
Disse siste dagene av håpets jubelår ber vi Gud, som ble menneske, for Haitis kjære befolkning. Må alle former for vold ta slutt, må landet gjøre fremskritt på fredens og forsoningens vei.
Må Jesusbarnet inspirere alle med politisk ansvar i Latin-Amerika slik at det i håndteringen av de mange utfordringene gis rom for dialog til det felles gode og ikke for ideologiske og partiske fordommer.
Fredsfyrsten ber vi vise Myanmar vei til en fremtid preget av forsoning: Må han gi de unge håpet tilbake, lede hele folket på fredens veier, og ledsage dem som lever uten hjem, uten trygghet og uten tillit til morgendagen.
Vi ber ham om at det gamle vennskapet mellom Thailand og Kambodsja gjenopprettes, og om at de involverte partene fortsetter å arbeide for forsoning og fred.
Vi betror Herren også folket i Sør-Asia og Oseania, som nylig er blitt prøvet av ødeleggende naturkatastrofer som har rammet hele befolkninger hardt. I møte med slike prøvelser ber jeg alle om med overbevisningens kraft å fornye vår felles innsats for å komme lidende mennesker til hjelp.
Kjære brødre og søstre,
I nattemørkef kom «det sanne lys, som lyser for hvert menneske» til verden (Joh 1,9), men «hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,11). La oss ikke bli overvunnet av likegyldighet overfor dem som lider, for Gud er ikke likegyldig til vår elendighet.
Idet han blir menneske, tar Jesus på seg all vår skrøpelighet, han identifiserer seg med hver enkelt: Med dem som ikke har noe igjen og har mistet alt, som innbyggerne i Gaza. Med dem som lider av sult og fattigdom, som det jemenittiske folket. Med dem som er på flukt fra sitt eget land for å søke en fremtid et annet sted, som de mange flyktningene og migrantene som krysser Middelhavet eller reiser gjennom det amerikanske kontinentet. Med dem som har mistet jobben og med dem som søker arbeid – noe mange unge sliter med. Med dem som blir utnyttet, som de altfor mange underbetalte arbeiderne. Med dem som sitter i fengsel og ofte lever under umenneskelige forhold.
Til Guds hjerte når bønnen om fred, som stiger opp fra hvert land. Slik en dikter skrev:
«Ikke freden i en våpenhvile,
ikke engang synet av ulven og lammet,
men heller
slik det er i hjertet når opphisselsen har lagt seg
og det eneste man kan si for sikkert, er at man er trett.
[…]
Måtte den komme
som villblomster,
plutselig, for marken
trenger den: villfred.»
[1]
La oss på denne hellige dag åpne vårt hjerte for våre brødre og søstre i nød og lidelse. Dermed åpner vi det for Jesusbarnet, som tar imot oss med sine åpne armer og åpenbarer sin guddommelighet for oss: «Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn» (Joh 1,12).
Om noen få dager vil jubelåret være over. De hellige dørene vil bli lukket, men Kristus, vårt håp, blir alltid hos oss! Han er døren som alltid er åpen, som leder inn i det guddommelige liv. Han er det glade budskap i dag: Barnet som er født, er Gud som er blitt menneske; han kommer ikke for å dømme, men for å frelse; han kommer ikke bare for å vise seg som snarest og så forsvinne, men for å bli og gi seg selv. I ham blir alle sår leget, og hvert et hjerte finner fred og hvile. «Herrens jul er fredens jul».
Jeg ønsker dere alle av hjertet en fredelig og velsignet julehøytid!
[1] Y. Amichai, Wildpeace, i The Poetry of Yehuda Amichai, Farrar, Straus and Giroux, 2015
***
Paven ønsket så god jul på ti forskjellige språk. På de fleste av språkene sa han: «God jul! Må Kristi fred råde i hjertet og i familiene.»
Deretter ba han angelusbønnen.
Til slutt ga han den høytidelige Urbi et orbi-velsignelsen.
