Pavens budskap til Verdensdagen for fred 2026
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Fred være med dere alle. Mot en ubevæpnet og avvæpnende fred
«Fred være med deg!»
Om kvelden påskedag fikk denne eldgamle hilsenen, som fortsatt er vanlig i mange kulturer, ny kraft på den oppstandne Jesu lepper. «Fred være med dere!» (Joh 20,19.21) er hans Ord, som ikke bare uttrykker et ønske, men som virkeliggjòr en varig forandring i dem som tar imot det, og dermed i hele virkeligheten. Derfor gir apostlenes etterfølgere hver dag og over hele verden stemme til denne aldeles stille revolusjonen: «Fred være med dere!» Allerede kvelden da jeg ble valgt til biskop av Roma, ønsket jeg å la min hilsen inngå i dette felles budskapet. Og jeg ønsker å understreke dette igjen: «Dette er den oppstandne Kristi fred, en ubevæpnet og avvæpnende fred, ydmyk og standhaftig. Den kommer fra Gud, Gud som elsker oss alle, betingelsesløst». [1]
Den oppstandne Kristi fred
Den som har seiret over døden og revet ned skillemurene mellom mennesker (jf. Ef 2,14), er Den gode hyrde, som gir sitt liv for flokken og som har mange sauer også utenfor innhegningen (jf. Joh 10,11.16): Kristus, vår fred. Hans nærvær, hans gave, hans seier skinner i standhaftigheten hos mange vitner. Gjennom dem fortsetter Guds verk i verden, og blir i mørke tider enda mer synlig og lysende.
Kontrasten mellom mørke og lys er nemlig ikke bare et bibelsk bilde på fødselsveene når en ny verden blir til; den er en erfaring som trenger gjennom og ryster oss i de prøvelsene vi møter, i de historiske omstendighetene vi lever under. Å se lyset og tro på det er nødvendig for ikke å synke ned i mørket. Dette er et kall som Jesu disipler er innbudt til å leve på en unik og privilegert måte, men som på ulike måter kan bane seg vei inn i ethvert menneskehjerte. Freden eksisterer, den vil bo i oss, dens milde kraft er i stand til å opplyse og utvide vår forstand, og den motstår vold og overvinner den. Freden har evighetens åndedrag: Mens man roper «nok!» til det onde, hvisker man «for alltid!» til freden. Denne horisonten har Den oppstandne åpnet for oss. Med denne intuisjonen lever alle fredsstifterne – som vektere i natten – som, i det drama som pave Frans har kalt «stykkevis tredje verdenskrig», fortsatt motstår mørkets smitte.
Det motsatte, å glemme lyset, er dessverre mulig: Man mister da kontakten med virkeligheten og overgir seg til en ufullstendig og forvrengt fremstilling av verden, preget av mørke og frykt. Det er ikke få i dag som kaller fortellinger «realistiske», selv om disse fortellingene mangler håp, er blinde for andres skjønnhet og glemmer Guds nåde, som alltid virker i menneskehjertet, uansett hvor såret det måtte være av synd. Den hellige Augustin oppfordret kristne til å knytte et ubrytelig vennskap med freden, slik at de ved å bevare den i sitt indre kunne spre dens strålende varme omkring seg. Til menigheten sin skrev han: «Hvis dere ønsker å føre andre til fred, må dere først ha den i dere selv; vær selv faste i freden. For å kunne tenne andre, må lyset brenne i dere selv». [2]
Kjære brødre og søstre, enten vi har troens gave eller tror at vi mangler den, la oss åpne oss for freden! La oss ta imot den og erkjenne den, i stedet for å anse den som fjern og umulig. Fred er mer enn et mål; den er et nærvær og en vei. Selv om den både i oss selv og rundt oss er truet, som en liten flamme i stormen, må vi bevare den, uten å glemme navnene og historiene til dem som vitnet om den. Fred er et prinsipp som leder og bestemmer våre valg. Selv på steder der det bare er ruiner igjen, og fortvilelsen virker uunngåelig, finner vi nettopp i dag mennesker som ikke har glemt freden. Akkurat som Jesus om kvelden påskedag trådte inn i rommet der de redde og motløse disiplene var samlet, fortsetter den oppstandne Kristi fred å gå gjennom dører og hindringer, i stemmene og ansiktene til hans vitner. Det er gaven som gjør det mulig ikke å glemme det gode, å erkjenne det som seirende og å velge det på nytt, sammen.
En ubevæpnet fred
Like før han ble tatt til fange, i et øyeblikk av inderlig fortrolighet, sa Jesus til dem som var sammen med ham: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir». Og straks la han til: «La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet» (Joh 14,27). Angsten og motløsheten kunne selvsagt ha sammenheng med den volden som snart skulle ramme ham. Men evangeliene legger ikke skjul på at det som, dypere sett, virkelig foruroliget disiplene, var hans ikke-voldelige svar: en vei som alle, og Peter som den første, satte spørsmålstegn ved, men som Mesteren helt til det siste ba dem om å følge ham på. Jesu vei fortsetter å være en kilde til angst og motløshet. Og med fasthet gjentar han til dem som ønsker å forsvare ham: «Stikk sverdet i sliren» (Joh 18,11; jf. Matt 26,52). Den oppstandne Jesu fred er ubevæpnet, fordi også hans kamp var ubevæpnet, under helt bestemte historiske, politiske og sosiale omstendigheter. Denne nyheten må kristne vitne om sammen, med de tragediene de selv altfor ofte har vært medskyldige i, levende i minne. Den store lignelsen om dommedag innbyr alle kristne, i bevissthet om dette, til å handle med barmhjertighet (jf. Matt 25,31–46). Og når de gjør det, vil de finne brødre og søstre ved sin side som, på ulike måter, har vært lydhøre for andres smerte og som i sitt indre har frigjort seg fra voldens bedrag.
Selv om det i dag ikke mangler mennesker innstilt på fred, overveldes de av en følelse av maktesløshet over den stadig mer usikre utviklingen i verden. Allerede Augustin påpekte et særegent paradoks: «Det er ikke vanskelig å eie fred; det er snarere mer utfordrende å skulle lovprise den. Om vi ønsker å lovprise fred, trenger vi ferdigheter som vi kanskje ikke har; vi søker de rette ideene og veier våre ord nøye. Men om vi ønsker fred, er den der, innen rekkevidde, og vi kan eie den uten anstrengelse». [3]
Når vi behandler fred som et fjernt ideal, finner vi det ikke lenger skandaløst at den kan nektes, og at det til og med kan føres krig for å oppnå fred. De rette ideene synes å mangle oss, likeså de veloverveide ordene og evnen til å anerkjenne at freden er nær. Når fred ikke oppleves som en virkelighet, som noe som må bevares og dyrkes, sprer aggressiviteten seg både i privatlivet og i det offentlige liv. I forholdet mellom borgere og myndigheter kan det da bli betraktet som klanderverdig at man ikke forbereder seg nok på krig, til å reagere på angrep og til å svare på vold. På det politiske plan er denne konfliktlogikken – som langt overskrider prinsippet om legitimt selvforsvar – det mest fremtredende trekket ved den globale destabiliseringen som dag for dag blir stadig mer dramatisk og uforutsigbar. Det er ikke tilfeldig at de gjentatte oppfordringene om å øke militærutgiftene, og de beslutningene som følger av dem, av mange ledere rettferdiggjøres med henvisning til andres farlighet. Faktisk legemliggjør maktens avskrekkende potensial, og særlig kjernefysisk avskrekking, irrasjonaliteten i mellomfolkelige forhold som ikke bygger på lov, rettferdighet og tillit, men på frykt og maktens dominans. «Og på denne måten», slik pave Johannes XXIII allerede skrev om sin tidsalder, «lever verdens befolkning i en stadig frykt, likesom under trusselen av en forferdelig orkan som når som helst kan bryte løs. Og ikke uten grunn, siden våpnene ligger klar. En kan knapt tro mulig at der finnes mennesker i verden som våger å ta ansvaret for de uhyre massakrer og ødeleggelser en krig ville føre med seg. Ikke desto mindre må det konstateres: En uforutsett ting, et ulykkestilfelle er nok til å fremkalle katastrofen» [4]
I løpet av 2024 økte de globale militærutgiftene med 9,4 prosent sammenlignet med året før, og bekreftet dermed den uavbrutte trenden gjennom de siste ti årene. Utgiftene nådde 2 718 milliarder dollar, og det tilsvarer 2,5 prosent av verdens samlede BNP. [5] Dessuten ser det ut til at man i dag ønsker å møte nye utfordringer ikke bare med enorme økonomiske investeringer i opprustning, men også gjennom en omlegging av utdanningspolitikken. I stedet for en erindringskultur, som bevarer bevisstheten vunnet i det tjuende århundre, og som ikke glemmer de mange millioner av ofre, fremmes det kommunikasjonskampanjer og utdanningsprogrammer – i skoler og universiteter så vel som i mediene – som sprer en oppfatning av å være truet og som formidler en ensidig militær forståelse av forsvar og sikkerhet.
Men «den som virkelig elsker fred, elsker også fredens fiender». [6] Slik rådet Augustin til ikke å brenne broer og ikke bare stadig bebreide, men heller velge å lytte og, om mulig, gå i møte med andres argumenter. For seksti år siden ble Det annet vatikankonsil avsluttet med ny bevissthet om det presserende behovet for dialog mellom Kirken og dagens verden. Spesielt rettet konstitusjonen Gaudium et spes oppmerksomheten mot krigføringens utvikling: «Den moderne krigs spesielle fare er at den gir dem som har nyere tekniske våpen en slags leilighet til å begå slike forbrytelser. Og den moderne krig kan med så å si ubønnhørlig konsekvens få mennesker til å planlegge de grusomste handlinger. For å avverge dette, anroper biskopene, samlet og forenet fra hele jordkretsen, alle mennesker, men særlig statsmennene og de militære ledere, om stadig å la seg konfrontere med sitt ansvar overfor både Gud og hele menneskeslekten». [7]
Idet vi gjentar konsilfedrenes appell og vurderer dialogens vei som den mest effektive på alle nivåer, må vi konstatere at ytterligere teknologiske fremskritt og militær anvendelse av kunstig intelligens har gjort væpnede konflikter enda mer tragiske. Det avtegner seg til og med en prosess der politiske og militære ledere fraskriver seg ansvar, ettersom avgjørelser om liv og død i økende grad «delegeres» til maskiner. Dette er en destruktiv spiral uten sidestykke, som undergraver den juridiske og filosofiske humanismen som enhver sivilisasjon hviler på og vernes av. De enorme konsentrasjonene av økonomiske og private finansielle interesser som driver statene i denne retningen må fordømmes; men dette alene er ikke nok, med mindre man samtidig fremmer oppvåkning av samvittigheter og kritisk tenkning. Encyklikaen Fratelli tutti presenterer Frans av Assisi som et eksempel på en slik oppvåkning: «I datidens verden full av vakttårn og forsvarsmurer, var det blodige kriger mellom mektige familier i byene, mens elendigheten vokste i periferiene, blant de utenforstående. Det var her Frans mottok den sanne fred inni seg, han ble fri for ethvert ønske om å herske over andre, han ble selv til en av de siste og forsøkte å leve i harmoni med alle». [8] Dette er en historie som ønsker å leve videre i oss, og som krever at vi forener våre krefter for gjensidig å bidra til en avvæpnende fred – en fred som springer ut av åpenhet og evangelisk ydmykhet.
En avvæpnende fred
Godhet er avvæpnende. Kanskje er det derfor Gud ble barn. Inkarnasjonens mysterium, som når sin ytterste fornedrelse i nedstigningen til dødsriket, tar til i en ung mors livmor og åpenbares i krybben i Betlehem. «Fred på jorden», synger englene og forkynner nærværet av en forsvarsløs Gud. Bare ved å ta seg av ham kan menneskene oppdage at de er elsket av ham (jf. Luk 2,13–14). Ingenting har større kraft til å forandre oss enn våre egne barn. Og kanskje er det nettopp tanken på dem, på andre barn og på andre mennesker like sårbare som dem, som stikker oss i hjertet (jf. Apg 2,37). I denne sammenheng skrev min ærverdige forgjenger at «menneskelig skjørhet evner å gjøre oss mer klarsynte når det gjelder hva det er som varer og hva det er som tar slutt, hva det er som gir liv og hva det er som dreper. Kanskje er det derfor vi gjerne har en tendens til å fornekte grenser og til å vike unna skrøpelige og sårede mennesker: De evner å stille spørsmål ved den retning som vi har valgt, både som enkeltmennesker og som fellesskap». [9]
Johannes XXIII var den første til å ta til orde for helhetlig nedrustning, som bare kan oppnås gjennom fornyelse av hjerte og forstand. Slik skrev han i Pacem in Terris: «Alle må også være klar over at slike ting som stans i den militære oppladning, en reell nedskjæring av rustningene, og – enda mer – deres fullstendige avskaffelse, er noe nær ugjennomførlige dersom en ikke samtidig går til en så altomfattende nedrustning at den også når menneskenes hjerter; med andre ord, dersom man ikke i enighet og oppriktighet arbeider på å fjerne frykten og krigspsykosen. Det forutsetter at man erstatter den grunnsetning som hevder at freden er et resultat av likevekten i rustninger, med det prinsipp at den sanne fred bare kan bygges i gjensidig tillit. Vi mener at dette målet kan nås; fornuften krever det, det er ønskelig i seg selv, og det vil være til den største gagn for alle». [10]
Dette er en grunnleggende tjeneste som religionene må gjøre for den lidende menneskehet: å være på vakt mot den økende tendensen til å gjøre selv tanker og ord til våpen. De store åndelige tradisjonene, så vel som riktig bruk av fornuften, lærer oss å se utover blodsbånd og etniske skiller, utover fellesskap som bare anerkjenner dem som ligner på dem selv og avviser dem som er annerledes. I dag ser vi at dette ikke kan tas for gitt. Dessverre blir det stadig mer vanlig å dra troens ord inn i politiske konflikter, å prise nasjonalisme og å rettferdiggjøre vold og væpnet kamp i religionens navn. Troende må, først og fremst gjennom sitt liv, aktivt ta avstand fra disse formene for blasfemi som vanhelliger Guds navn. Derfor er det viktigere enn noen gang, samtidig som man handler, å dyrke bønn, spiritualitet, og økumenisk og interreligiøs dialog som fredens veier og som språk i møtet mellom tradisjoner og kulturer. Over hele verden er det ønskelig at «hvert fellesskap blir et ‘fredens hus’, hvor man lærer å ta brodden av fiendtlighet gjennom dialog, hvor rettferdighet og tilgivelse praktiseres». [11] Mer enn noen gang må vi, gjennom oppmerksom og livgivende pastoral kreativitet, vise at fred ikke er en utopi.
På den annen side må ikke dette ta oppmerksomheten bort fra den politiske dimensjonens betydning. De som er kalt til offentlige ansvar i de høyeste og mest kvalifiserte organer må «ta opp til alvorlig studium hvordan man skal nå frem til en internasjonal likevekt som virkelig er mennesket verdig, en likevekt på basis av gjensidig tillit, oppriktige forhandlinger og troskap mot inngåtte avtaler. Saken må gjennomtenkes fra alle sider, inntil man finner frem til det som kan bli utgangspunktet for oppriktige, varige og fruktbare overenskomster» [12] Dette er den avvæpnende veien å gå i diplomati, megling og folkerett, som dessverre blir undergravd av stadig hyppigere brudd på hardt tilkjempede avtaler, i en kontekst hvor det som trengs, er at overnasjonale institusjoner styrkes, ikke at de delegitimeres.
I dag er rettferdighet og menneskeverd mer enn noen gang utsatt for maktspillet mellom de sterkeste. Hvordan kan vi leve i en tid preget av destabilisering og konflikter, og frigjøre oss fra det onde? Det er nødvendig å fremme og støtte alle åndelige, kulturelle og politiske initiativer som kan holde håpet levende, og slik motvirke spredningen av «fatalistiske holdninger […] som om den rådende dynamikken hadde vært et produkt av upersonlige, anonyme krefter eller strukturer uavhengige av menneskelig vilje». [13] For dersom «den beste måten å dominere og rykke framover på, uten noen form for begrensning, er ved å så håpløshet og vekke vedvarende mistillit, om enn maskert som forsvar av visse verdier», [14] må en slik strategi motvirkes med utviklingen av bevisste sivilsamfunn, former for ansvarlig foreningsliv, erfaringer med ikke-voldelig deltakelse, og praksiser for gjenopprettende rettferdighet, både i liten og i stor skala. Dette ble allerede tydelig understreket av Leo XIII i encyklikaen Rerum novarum: «Det er de personlige kreftenes begrensning som stadig oppmuntrer mennesket til å forene seg med andre til gjensidig hjelp og støtte. ‘Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp.’ (Fork 4,9–10). Slik sier Den hellige skrift. Og igjen: ‘En bror som får hjelp av sin bror, er som en sterk by’ (Ordsp 18,19)». [15]
Måtte dette være en frukt av håpets jubelår, som har inspirert millioner av mennesker til å gjenoppdage seg selv som pilegrimer og til å starte i seg selv den avvæpning av hjerte, sinn og liv, som Gud ikke vil drøye med å besvare ved å oppfylle sine løfter: «Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig. Kom, Jakobs hus, la oss vandre i Herrens lys!» (Jes 2,4–5).
Fra Vatikanet, 8. desember 2025
LEO XIV
[1] Leo XIV, første ord, Peterskirkens sentrale balkong (8. mai 2025)
[2] Augustin av Hippo, Sermo 357, 3
[3] Ibid., 1
[4] Johannes XXIII, Pacem in terris, 111 (11. april 1963)
[5] Jf. SIPRI Yearbook: Armaments, Disarmament and International Security (2025)
[6] Augustin av Hippo, Sermo 357, 1
[7] Det annet vatikankonsil, Gaudium et spes, 80
[8] Frans, Fratelli tutti, 4 (3. oktober 2020)
[9] Frans, brev til direktøren for Corriere della Sera (14. mars 2025)
[10] Johannes XXIII, Pacem in terris, 113 (11. april 1963)
[11] Leo XIV, tale til den italienske bispekonferansen (17. juni 2025)
[12] Johannes XXIII, Pacem in terris, 118 (11. april 1963)
[13] Benedikt XVI, Caritas in veritate, 42 (29. juni 2009)
[14] Frans, Fratelli tutti, 15 (3. oktober 2020)
[15] Leo XIII, Rerum Novarum, 37 (15. mai 1891)
***
