Internasjonal festival for kirkemusikk og kunst

Norsk

Sacrosanctum concilium. 7. Kirkemusikk

Onsdag 19. august fortsatte pave Leo XIV sin katekeseserie om Det annet vatikankonsil og dets dokumenter.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese ble følgende tekst lest:

La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, hymner og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Og alt dere gjør, i ord og gjerning, skal dere gjøre i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham. (Kol 3,16–17 fra Bibel 2024)

Sacrosanctum concilium. 7. Kirkemusikk

Kjære brødre og søstre,

det sjette kapitlet av konsilkonstitusjonen Sacrosanctum concilium er viet kirkemusikk. I dette kapitlet fastslås det: «Den universelle Kirkes musikalske tradisjon har skapt en uvurderlig skatt. Når ingen annen kunstnerisk uttrykksform har frembragt noe som kan sidestilles med den, skyldes dette først og fremst at kirkesangen, som jo er knyttet til ordene, utgjør en nødvendig eller integrerende del av den høytidelige liturgi» (SC, 112). Videre spesifiseres det at «kirkemusikken blir desto helligere, jo nærmere den er knyttet til den liturgiske handling, ved å gi bønnen et skjønnere uttrykk, ved å fremme enstemmigheten, eller ved å understreke høytiden ved de hellige handlinger.» (ibid.)

Her finner vi kjernen i konsilets lære, som bekrefter og fordyper kirkemusikkens tjenende funksjon, som allerede var blitt fremhevet av den hellige Pius X i motu proprioet Inter sollicitudines (22. november 1903). Musikken er nemlig en del av den liturgiske handling og ikke bare dekorasjon. I liturgien betyr det å synge og spille å bringe sitt hjerte i samklang med hjertet til søsken og med Gud gjennom aktiv deltagelse i mysteriet som feires. Spesielt uttrykker musikk bønnens følelsesmessige dimensjon, slik den hellige Augustin sier: «Cantare amantis est», altså «den som elsker, synger» (Sermo 336, 1). Dette er meget viktig, for det hjelper oss å åpne vårt hjerte for Guds virke i nåde og å la oss formes av det.

Dessuten fremmer sang fellesskap. Gjennom stemmenes symfoni bidrar sang til å forene hjertene: Den overvinner ulikhetene mellom mennesker og forener alle i lovprisning av Gud. Sang blir slik en åpenbaring av Kirken, en sansbar åpenbaring av det fellesskap som tilhører selve dens natur.

Den dype teologiske betydningen av hellig sang, som en integrert del av den liturgiske handlingen, innebærer visse krav. Et første krav er at sangen må være uavhengig av moter og komponisters særegne sensibilitet og på alle plan svare til det som er mest passende for den aktuelle delen av feiringen. Dens form må være både edel og enkel, spesielt når det gjelder melodien, av høy musikalsk kvalitet og lett å fremføre – særlig når den skal synges av hele forsamlingen (jf. SC, 121).

Av samme grunn anbefaler konsilet at også tekstene er passende, dype og samtidig lett forståelige, og inspirert hovedsakelig av Skriften, de liturgiske bøkene og Kirkens åndelige tradisjon. Dette må man passe på slik at den dynamikken som er uttrykt i det gamle prinsippet «lex orandi lex credendi», altså bønnens lov er også troens lov, holder seg levende og vokser.

Sacrosanctum concilium vier god plass til temaet de troendes aktive deltagelse (jf. nr. 114). Denne deltagelsen «må forstås […] ut fra en større bevissthet om det mysteriet som feires, og om dets forhold til det daglige liv» (Benedikt XVI, Sacramentum caritatis, 52) i en «ånd av stadig omvendelse som må kjennetegne alle troendes liv» (ibid. 55). Når det gjelder den konkrete måten denne deltagelsen kan virkeliggjøres på gjennom kirkemusikkens spesifikke rolle, gir konstitusjonen et klart svar: «Folket skal oppmuntres til å ta del med sine akklamasjoner og svar, til å synge med i antifoner, Davidssalmer og andre salmer» og delta i «en ærbødig stillhet» (SC, 30). Den oppfordrer hver enkelt, altertjener som legmann, til å utføre «det som tilkommer ham ut fra sakens natur og de liturgiske regler – utelukkende det, men også alt det» (SC 28), i den harmoniske balansen mellom de forskjellige tjenestene, de forskjellige bidragene og øyeblikkene med stillhet.

Konsilet tillegger videre gregoriansk sang stor betydning, samtidig som det ikke utelukker andre former for kirkemusikk fra feiringen. Spesiell oppmerksomhet vies også orgelet (jf. SC, 120), mens bruk av andre instrumenter er tillatt «i den grad de er eller kan gjøres egnet til denne hellige bruk, harmoniserer med kirkehusets verdighet, og tjener til de troendes rette oppbyggelse» (ibid.).

Et tema som står sentralt i konsilreformen er inkulturasjon, også på kirkemusikkens område. Særlig når det gjelder musikktradisjonene i forskjellige kulturer, understrekes betydningen av å ta dem på alvor, ettersom de hører til menneskenes religiøse og sosiale liv. Derfor anbefales det på den ene side å forme den religiøse sansen hos alle (jf. SC 119), og på den annen side «så vidt mulig […] å fremme disse folkeslags tradisjonelle musikk, så vel i skolene som i gudstjenesten» (ibid.).

I liturgisk sammenheng tillegges schola cantorum [sangkoret] en særlig oppgave. Det anbefales å fremme dette pastorale redskapet, som har til oppgave «å sørge for en nøyaktig utførelse av de delene som tilkommer den, i samsvar med de forskjellige former for sang, og å fremme de troendes aktive deltagelse i sangen» (Den hellige rituskongregasjon, instruksjonen Musicam sacram, 19).

Til dette formål er komponister av kirkemusikk kalt til å kjenne og bevare Kirkens musikalske arv og la seg inspirere av den til å skape nye komposisjoner som tjener liturgien – idet de tar hensyn til samtidens sensibilitet og de forskjellige kulturelle tradisjonene, for slik å «rense gudsdyrkelsen for stilistiske ufullkommenheter, for sjuskete uttrykksformer, for musikk og tekster som er slurvete og ikke svarer til storheten i den handlingen som feires, for å sikre liturgisk musikk verdighet og god form» (den hellige Johannes Paul II, Chirografo om kirkemusikk, 22. november 2003, 3).

Av alle disse grunner anbefaler konsilfedrene å fremme undervisningen i og praktiseringen av kirkemusikk «i seminarene, i både mannlige og kvinnelige ordeners novisiater og studiehus, så vel som i andre katolske institusjoner og skoler» (SC, 115), og å sørge for at musikere og sangere får en solid liturgisk utdannelse (jf. ibid.).

Kjære brødre og søstre, kirkefedrene verdsatte liturgisk sang høyt, som et symbol på det kirkelige fellesskapet. Så vi kan avslutte med den hellige Ignatius av Antiokias vakre ord: «Bli med, hver og én, og dann ett kor sammen, slik at dere samstemte tar imot Guds grunntone og synger enstemmig gjennom Jesus Kristus til Faderen, slik at han hører dere og ut fra det gode dere gjør, erkjenner dere som lemmer på hans Sønn» (Brevet til efeserne, 4, 2).

KATEKESEN PÅ ANDRE SPRÅK