Norsk

Sacrosanctum concilium. 6. Det liturgiske år

Onsdag 12. august fortsatte pave Leo XIV sin katekeseserie om Det annet vatikankonsil og dets dokumenter.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese ble følgende tekst lest:

Han elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod og har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham tilhører æren og makten i all evighet. Amen.
Se, han kommer med skyene!
Hvert øye skal se ham,
også de som har gjennomboret ham,
og alle folkeslag på jorden
skal bryte ut i klagerop over ham.
Ja, amen!
Jeg er Alfa og Omega, sier Herren Gud, han som er og som var og som kommer, Den allmektige. (Åp 1,5–8 fra Bibel 2024)

Sacrosanctum concilium. 6. Det liturgiske år

Kjære brødre og søstre,

det femte kapitlet av konsilkonstitusjonen Sacrosanctum concilium er viet det liturgiske år, og dagens tema er det liturgiske år, som vi i dag vil se nærmere på for å forklare hvilken betydning det har i den enkelte troendes liv.

Først må vi minne om at det å betegne syklusen av kristne festdager som «liturgisk år» ble utbredt i det kirkelige språket takket være Guds tjener abbed Prosper Guérangers (1805–1875) virke.

I encyklikaen Mediator Dei fastslår pave Pius XII at det liturgiske år ikke er «en kald og livløs fremstilling av begivenheter som hører fortiden til, eller om enkel […] erindring om svunne tider». Det liturgiske år er snarere «Kristus selv som alltid lever i sin Kirke og som fortsetter den uendelige barmhjertighetens vei, som han begynte […] i dette dødelige liv […], for å bringe menneskesjelene i kontakt med hans mysterier og få dem til å leve ved dem; mysterier som alltid er nærværende og virksomme» (nr. 165). Det liturgiske år må altså forstås som en stadig aktualisering av frelsesverket, som Kristus virkeliggjør i historien. Ved å gjennomløpe denne tidssyklusen forblir Kirken i kontakt med Herrens frelsende gjerning slik at alle troende blir fylt av hans nåde. Møtet med Jesus, død og oppstanden for oss, er målet som Kirken søker idet den alltid setter feiringen av påskehendelsen i sentrum.

Derfor betrakter konsilfedrene nettopp søndagen som «grunnlaget for og kjernen i hele det liturgiske år», «den største festdag» (jf. SC, 106). På forskjellige moderne språk vitner søndagens navn om at den er dies Domini, «Herrens dag». Også i de språkene der det er betegnelsen «solens dag» (Sunday, Sonntag) som har slått gjennom, aner man forbindelsen med Kristus: Kristus er den sanne «rettferds sol» som opplyser hvert menneske!

I sitt apostoliske brev Dies Domini lærer den hellige Johannes Paul II at søndagen er Herrens dag, Kirkens dag, menneskets dag, og til slutt «dagenes dag»: «Siden søndagen er den ukentlige påsken, hvor den dagen da Kristus stod opp fra de døde minnes og gjøres nærværende, er den også den dagen som åpenbarer meningen med tid. […] Søndagen springer ut av oppstandelsen og skjærer gjennom menneskets tid – månedene, årene, århundrene – som en retningsangivende pil som gjennomløper dem og orienterer dem mot målet: Kristi annet komme. Søndagen foregriper den siste dagen, parusi-dagen» (nr. 75), når vi alle vil stå opp igjen.

For å helliggjøre søndagen er det av grunnleggende betydning å feire eukaristien. Å lytte til Ordet og å ta del i Kristi legeme innebærer ifølge konsilfedrene convenire in unum, altså at de troende samles i glede. I denne forsamlingen synliggjør det kristne fellesskapet sitt fellesskap med Herren og vitner om sin tilhørighet til Kristus og sin troskap mot Kirken. Denne forsamlingen kan ikke erstattes av et utelukkende virtuelt nærvær, og heller ikke reduseres til et helt passivt møte. Det er nemlig gjennom brødres og søstres aktive deltagelse den liturgiske forsamlingen virkeliggjøres – de er sammenkalt for å «takke Gud som ‘har gjenfødt dem til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde’ (1 Pet 1,3)» (SC, 106).

I denne forbindelse oppfordrer jeg alle til å legge best mulig til rette for at også de som ikke har mulighet til å ta seg fri fra sitt arbeid på søndager, kan delta i den hellige messe.

Kjære dere, det liturgiske år, som får sin rytme av søndagene, har en interessant historie, der Kirkens tro og fromhet er vevd sammen. I tillegg til feiringen av den ukentlige påsken kom, helt fra det annet århundre etter Kristus, feiringen av den årlige påsken, «påskens store høytid» (SC, 102), utvidet til «det aller gledeligste tidsrommet» på femti dager, med pinsen som høydepunkt, og forberedt av fastetiden med dens botskarakter (jf. SC, 109). Utviklingen av julesyklusen, som fant sted senere, etter mønster av påskesyklusen, gjorde det mulig å gjenoppleve mysteriene med Guds Ords inkarnasjon, fødsel og åpenbaring for verden. Kirken har senere, i de ulike liturgiske tidene, føyd inn det å ære den salige jomfru Maria, «som er knyttet til sin sønns frelsesverk med uoppløselige bånd» (SC, 103) og «minnet om martyrene og andre helgener […] som nå i himmelen synger Guds fullkomne pris og går i forbønn for oss» (SC, 104).

Det liturgiske år fremlegger slik frelseshistoriens pedagogikk i sakramental form, og leder de troende fra forventningen om Messias’ komme til påskemysteriets fylde og foregripelsen av den kommende herlighet. I det liturgiske år feirer Kirken Kristi mysteriums frelsende aktualitet og gjør det mulig for de troende å ta stadig dypere del i det. Derfor utgjør det liturgiske år det ledende prinsippet og den vesentlige referanserammen for all pastoral virksomhet.

KATEKESEN PÅ ANDRE SPRÅK