Preken på høytiden for jomfru Marias opptagelse i himmelen

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Den 15. august er evangelieteksten alltid:

[…]
Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
[…] (Luk 1,39–56 fra Bibel 2024)

Her følger pave Leos preken:

Kjære brødre og søstre,

Det er med stor glede jeg også i år feirer høytiden for jomfru Marias opptagelse i himmelen sammen med dere.

Kirkens læreembete lærer oss at «da Maria hadde endt sitt jordiske liv ble hun med kropp og sjel opptatt i den himmelske herlighet» (Munificentissimus Deus, 1. november 1950) og viser oss i dette mysteriet fullbyrdelsen av den fylde av nåde som Gud skjenket henne i hennes ubesmittede unnfangelse (ibid.).

En vakker ung kvinne

Mange kunstverk fremstiller henne derfor som en vakker ung kvinne som, ved slutten av sitt jordiske liv, fysisk stiger opp fra jorden mot himmelhvelvingen. Disse kunstverkene er inspirert av den scenen fra Johannes’ åpenbaring som vi hørte i første lesning: «en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter» (jf. Åp 12,1), noe som uttrykker at himmel og jord, tiden og evigheten, møtes i Marias hjerte.

Vi ser stadig eldre ut

Tilsynelatende stemmer ikke dette bildet med det vi erfarer at årenes gang gjør med oss. Med årene blir jo ikke kroppen vår mer smidig, men tyngre; huden blir ikke friskere, men viser alderens tegn; håret får ikke mer farge og glans, men blir grått og siden hvitt. Så hva har vi til felles med den vidunderlige unge kvinnen som er avbildet på våre alterbilder?

Hva er det som gjør oss vakre?

For å forstå det må vi sammenholde de to tegnene som vi har nevnt: Guds mors ufordervete kropp og hennes ubesmittede hjerte. Det er nemlig sjelens renhet, som i Maria – som i oss selv – som ved Guds nåde opplyser og forklarer hele mennesket og bringer det inn i himmelens herlighet.

Tegn på kjærlighet er skjønne

Forherligelsen av Maria i sjel og kropp lærer oss at vår sanne skjønnhet ikke består i å skjule tegnene på tiden som går, men i å vise, også i vårt kjød, tegnene på den kjærlighet som aldri tar slutt (jf. 1 Kor 13,8).

Den innbyr oss slik til å revurdere mange av de estetiske målestokkene, hovedsakelig preget av hedonisme og forbrukstenkning, som verden pålegger oss og som kan holde oss fanget og få oss til å sløse bort verdifull energi på det som egentlig ikke betyr noe og ikke varer evig. Man møter ofte mennesker med ansikter som bærer preg av årene og lidelsene, men som likevel er i stand til å utstråle sjelero, vennlighet og fred rundt seg; likeledes kan man møte andre, som kanskje har et tiltrekkende ytre, men som er harde og kalde av hjerte. Og det er lett å forstå hvor den sanne skjønnheten ligger og hvor det derimot fortsatt er behov for omvendelse, tilgivelse og helbredelse.

Se den skjønne kjærligheten i alle mennesker

Om vi virkelig ønsker å oppdage, dyrke og spre rundt oss den guddommelige skjønnhet som vi er omgitt av og som vi er skapt for, må vi lære å se den både i myke barneansikter og rynkede gamle ansikter, i livlige unge mennesker og i voksne som vet å opptre fattet, i festklær og i arbeidsklær og -redskaper. Vi må lytte til de enestående kjærlighetshistoriene som alt dette forteller om og ha øye for de små innblikkene i himmelen som de gir oss.

Det er kjærligheten som er menneskets skjønneste smykke: kjærligheten som forklarer, forvandler, foredler, oppløfter; som gjør oss lette, fri, nær Gud, også midt i livets opp- og nedturer.

Møtet mellom uendelig og endelig

Da den hellige Paul VI en gang reflekterte over jomfru Marias opptagelse i himmelen, sa han at for å forstå dette mysteriet «må ordene vi bruker i vårt jordiske språk gjøres superlative og absolutte […] for i liten skala å kunne forestille oss det evige» (preken, 15. august 1969). Og apropos dette møtet, i Guds mor, mellom uendelig og endelig, skrev pave Frans: «Maria er den som – med noen fattigslige svøp og en haug av ømhet – vet å forvandle en grotte for dyr til Jesu hjem» (Evangelii gaudium, 286).

Det under som Maria, den unge kvinnen fra Nasaret, opplevde i sitt uskyldige hjerte, og som førte henne til himmelens herlighet, er et møte mellom ytterpunkter, slik hun selv vitner om i Magnificats inspirerte ord, som vi hørte i evangeliet (jf. Luk 1,46–55). Med troens ydmyke uttrykk taler Himmelens mor i denne lovsangen til oss om veldige mysterier på en enkel måte: om Gud som i henne blir menneske for å frelse menneskene, om Den evige som i henne viser seg i tiden for å åpne veien til evigheten også for oss. Samtidig viser hun oss, som den «ringe tjenerinnen», «i hvilken liten skala», som Paul VI sa, også vi kan møte Herren.

Det ekstraordinære i det ordinære

Vi trenger altså ikke å søke langt borte etter opphøyetheten i det mysterium som vi feirer. Vi kan møte den der det finnes sann kjærlighet: i øynene til en pappa og en mamma som vender hjem etter endt arbeidsdag, slitne, men lykkelige over å være sammen med barna sine. I ansiktene til bestefedre og bestemødre som til tross for alderens plager henter fram uventede krefter når de tar seg av barnebarna. I engasjementet til unge som anstrenger seg for å vokse opp til rene og ærlige mennesker, klare til også å gå mot strømmen i stedet for å «gjøre det alle gjør». I arbeidet til mange menn og kvinner som daglig, med tro og hengivelse bidrar til å bringe et stykke av himmelen ned på jorden og jorden opp mot himmelen.

Marias ansikt er både kjent og ukjent

Kjære dere, ansiktet til Maria, som ble opptatt i himmelen, er enestående, det overstiger enhver mulig fremstilling, men samtidig kjenner vi det: Det er ansiktet til menneskene som er ved vår side, også i denne stund, ansiktet til brødre og søstre som vi i tro deler den daglige oppofrelsen av vårt liv med. I kvinnen fra Johannes’ åpenbaring ser derfor de troendes fellesskap seg selv, og Det annet vatikankonsil beskriver Maria som «et bilde på og en innledning til Kirken, […] et tegn på sikkert håp og fortrøstning» (Lumen gentium, 68). I hennes hellige menneskelighet finnes, ved Guds nåde, også vår egen; også vi er der, kalt til å leve i den samme livsfylden som hun og ha del i den samme herligheten som hun.

Følg lyset! Stå opp!

Den hellige Augustin oppfordret de kristne på sin tid til å gjøre Kristi oppstandelse til kompasset og orienteringspunktet i livet. Han sa: «Kristus sto opp fra de døde, for aldri mer å dø […]. Skift kurs, følg lyset! Begynn å reise deg fra det stedet der han sto opp» (Enarratio in Psalmos 126, 7).

La oss ta imot hans oppfordring. La oss følge Den oppstandnes lys og endre vår kurs, om nødvendig. La oss spesielt i dag gjøre det ved å se til Maria, som Gud kronet med herlighet i sjel og kropp, og som han har gitt oss til mor, veiviser, reisefølge og beskytter på vei til himmelen.

Se hele messen med kommentarer på engelsk.