Sarkofag med brødunderet i Vatikanmuseene

Norsk

Angelus: Gud gir i overflod

«Kristus metter virkelig menneskehetens hunger, vår hunger etter sannhet og liv.»

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

[…] Da han nå gikk i land, fikk han se en stor folkemengde. Han fikk inderlig medfølelse med dem og helbredet de syke blant dem. […] Så ba han folket sette seg ned i gresset, og han tok de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen. Deretter brøt han brødene og ga dem til disiplene, og disiplene delte ut til folket. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp stykkene som var til overs, tolv kurver fulle. […] (Matt 14,13–21 fra Bibel 2024)

Her følger alt det pave Leo sa før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god søndag!

Når vi lytter til evangeliet, hører vi ofte om de tegnene Jesus gjorde: Det er handlinger som åpenbarer hans særlige hengivenhet for oss, det vil si den frelsen han bringer til verden. Vi blir minnet om at Herren er den som gir livet mening, ved å befri det fra det onde og synden.

Gud gir i overflod

Når Kristus gir blinde synet tilbake og døve hørselen, gjør han ikke bare undergjerninger, men forkynner for alle at Guds rike er nær. Derfor vitner dagens evangelium (Matt 14,13–21) om at Jesus ikke bare gir sansene tilbake til dem som mangler dem, men gir også våre sanser en dypere mening. Til den døve som igjen kan høre, gir Herren det glade budskap å høre; til den blinde som igjen kan se, viser han det strålende frelsesverket som fullbyrdes for ham. På samme måte gir Jesus mat til den som er sulten: Fortellingen om brødunderet viser at møtet med Herren er en nærende erfaring. I ørkenen, det vil si stedet for vår nød, er Kristus livets brød. Med ham er det overflod av det nødvendige: «Alle spiste og ble mette», og det ble igjen «tolv kurver fulle» (vers 20). Dette tallet gjør det tydelig at Herrens gave er for alle, og at hans forsyn for oss aldri svikter.

Grådighet er en sjelelig sykdom

Kjære venner, Kristus metter virkelig menneskehetens hunger, vår hunger etter sannhet og liv. Samtidig lærer hans handling oss at ingenting går til spille når det blir delt. Hamstring og sløsing er derimot to sider av ett og samme onde: grådighet. Denne sjelesykdommen fratar oss våre sanser, for den beruser oss så sterkt med rikdommer at vi glemmer dem som gråter av sult og roper av tørst. Og slik står overdådigheten av ting som råtner overfor de utstrakte hendene til dem som ikke har mat på bordet, og de nedbrente hjemmene til dem som ikke har fred.

Å leve eukaristien

I krigens og hovmodets ørken, la oss se med hvilken godhet Herren «løftet blikket mot himmelen», «ba takkebønnen», «brøt brødene og ga dem» til disiplene sine, slik at de kunne dele dem ut til folkemengden (jf. vers 19). I dette kjærlighetens under kjenner vi igjen Jesu karakteristiske handlinger, som har sitt høydepunkt i den siste nattverd. Da gir nemlig Guds Sønn oss sitt eget liv, som vår bror i menneskeligheten. Når vi får smake eukaristiens nåde, la oss gå inn for å vitne om dens skjønnhet gjennom våre daglige handlinger, fra og med velsignelsen av maten når vi deler vårt brød i familien og blant venner. Sammen med Jesus kan også ferietiden bli en tid preget av søskenskapelig ro og fred, når vi lar dem som er i nød rundt oss, ta del i fellesskapet.