Angelus: Den kanaaneiske kvinnen
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 16. august var evangelieteksten:
Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» […] (Matt 15,21–28 fra Bibel 2024).
Kjære brødre og søstre, god søndag!
I går betraktet vi jomfru Maria i hennes uoppløselige forhold til Sønnen: Ikke engang døden kunne avbryte det sjelelige og legemlige fellesskap, som er evig liv. Hver søndag minner oss om at den samme fylden venter dem som følger Jesus: Hans oppstandelse er ikke en hendelse som er over, men nytt liv som også omfatter oss.
Den kanaaneiske kvinnen
Dette ser vi i dag i den kanaaneiske kvinnen, hovedpersonen i dagens evangelietekst (Matt 15,21–28). Selv om hun ikke tilhører hans folk og lever i et fremmed område, søker hun iherdig å få snakke med Jesus og følger ham som en disippel som allerede står ham nær. De hadde nok aldri møttes før, men troen hadde allerede våknet i henne på mystisk vis. Hun ønsker ikke noe for seg selv, men fred for sin plagede datter. Hun setter sin lit til Jesus, som hun erkjenner som Messias, Davids etterkommer (jf. vers 22).
Jesus lar det han ser og hører gå inn på seg
Evangelisten legger ikke skjul på de hindringene som denne kvinnen står overfor. Disiplene ser på henne som en plagsom person, og Jesus selv gir ikke etter for hennes bønner. Mesteren hadde trukket seg tilbake til denne regionen (jf. vers 21), og vi kan forestille oss at han, som ved andre anledninger, søkte et øde sted for å be og forme sine disipler. Men så skjer det noe uventet. Når vi tenker over dette, kan vi forstå Jesu lydighet: Han fullfører sin sendelse ved å la seg berøre av det han ser og hører. Til slutt sier han til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil» (vers 28).
Kirken bør være åpen
Også i dag kan Kirken la seg overraske av Guds verk og formidle Kristi fred hinsides de grensene som allerede er trukket opp. Dens sendelse foregripes av den guddommelige nåde, som virker i det skjulte i menneskenes samvittighet. Derfor må vi i ethvert møte, selv i de som virker forstyrrende på våre planer, spisse ørene, åpne øynene og åpne hjertet for det Gud vil si oss.
Gud dekker bordet til alle
Av den kanaaneiske kvinnen lærer vi ydmykhet og besluttsomhet. Takket være hennes tro lærer vi at Guds bord er dekket til alle og at ingen må nøye seg med smuler (jf. versene 26–27), for hver enkelt har sin egen plass hos Faderen. I lys av denne troen blir ulikhetene, diskrimineringen og barrierene som tråkker på verdigheten til altfor mange av Guds barn, uutholdelige.
Magnificat
Kjære brødre og søstre: Vi er Jesu Kristi Kirke i en plaget verden, i en verden som søker fred. La oss be Maria, vår mor, om å gå i forbønn for oss. «Fra hennes lepper strømmer den sterkeste og mest nyskapende hymnen som noen gang er blitt fremsagt: Magnificat» (Magnifica humanitas, 244): Det er sangen til den som ser virkeligheten med Guds øyne og som derfor ikke mister håpet og handler i kjærlighet.
