Norsk

Sacrosanctum concilium. 4. Det eukaristiske mysterium

Onsdag 24. juni fortsatte pave Leo XIV sin katekeseserie om Det annet vatikankonsil og dets dokumenter.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese ble følgende tekst lest:

Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus […] Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham. (1 Kor 12,12.27 fra Bibel 2024)

Sacrosanctum concilium. 4. Det eukaristiske mysterium

Kjære brødre og søstre, god dag og velkommen!

Vi fortsetter våre katekeser om dokumentene fra Det annet vatikankonsil, nærmere bestemt konstitusjonen Sacrosanctum concilium (SC) om liturgien.

Når den hellige Augustin ønsker å forklare de nydøpte Kristi legemes mysterium, siterer han den paulusteksten som vi nettopp hørte: «Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham» (1 Kor 12,27). Og han legger til: «Dere mottar deres sakrament. Dere svarer "Amen" (‘Ja, det er sant’) til det dere mottar, og dere gir deres tilslutning ved å svare slik. Du hører dette ordet: "Kristi legeme", og du svarer: ‘Amen’. Vær da Kristi lem, slik at ditt amen kan være sannferdig. […] Vær det dere ser, og motta det dere er» (Sermone 272, PL 38, 1247).

Det er i disse augustinske vendingene liturgikonstitusjonen, rett etter å ha minnet om Jesu siste nattverd, taler om eukaristien. Når de tar del i Herrens måltid, betyr jo det for kristne at de «lar seg forme av Guds ord, lar seg mette av Herrens legeme ved hans bord, og takker Gud» (jf. SC, 48). Det er ved å motta ham i hans ord og i eukaristien at vi blir det vi mottar. Vi blir det legeme hvis hode er den oppstandne Kristus, som sitter ved Faderens høyre hånd (jf. Kol 1,18), og som gjør i stand et sted for oss i himmelen (jf. Joh 14,3): Eukaristien er således det kommende rikes sakrament. Den er brødet under vandringen, den fører oss mot det himmelske fedreland, helt til den salige dag da «Gud skal være alt i alle» (1 Kor 15,28).

Den liturgiske forsamling frembærer offeret «ikke bare ved prestens hender, men også i forening med ham» (SC, 48). Eukaristien er slik sett de kristnes åndelige offers form (jf. Hebr 13,16; Rom 12,1), ettersom den er veien til forening med Gud og med hverandre. Ved å ta del i den lærer de kristne «å frembære seg selv som offer, og med Kristus som midler dag for dag fullkommes i enheten med Gud og med hverandre» (ibid.). Ved å innlemme oss i Kristus lærer eukaristien oss å gjøre Herren Jesu selvhengivende livsstil til vår egen. Denne gaven lar oss altså tre inn i enhetens dynamikk, som utgjør en kraftig motgift mot splittende krefter som undergraver vår verden, våre fellesskap, våre familier og vårt hjerte (jf. SC, 47).

Kjære dere, når vi deltar i eukaristien, er vi invitert til å lytte til Guds ord og til å nære oss ved Herrens bord, hvor han ofrer seg selv til Faderen. Disse to delene av messen, ordets liturgi og den eukaristiske liturgi, er «så inderlig forbundet med hverandre at de utgjør bare én kultisk handling» (SC, 56).

Hva angår ordet må vi huske at det ikke dreier seg bare om å tilegne seg intellektuell kunnskap om skriftene, men om å motta det «levende og virkekraftige» ord (Hebr 4,12), som Gud taler til alle og samtidig til hver enkelt, det ord som nærer og styrker oss sammen med det eukaristiske brød og fører oss fra syndens forfall til det nye livet i Kristus. «Eukaristien åpner oss for forståelsen av Skriften, likesom Skriften på sin side belyser og forklarer det eukaristiske mysterium» (Benedikt XVI, Verbum Domini, 55).

Det annet vatikankonsil krevde følgende: «For at de troende i rikere mål skal få adgang til å nære seg av Guds ord, skal Bibelens skatt åpnes i større monn» (SC, 51). Liturgireformen omsatte dette kravet i den skatten som lektionariet er, altså boken med alle bibellesningene til liturgiske feiringer. Denne rikdommen ble hentet fra den levende tradisjonens reneste kilde, som forener den sunne tradisjon med åpenhet for et legitimt fremskritt (jf. SC, 23).

Begynnelsen av annet kapittel av liturgikonstitusjonen er gjennomvevd av henvisninger til tradisjonens store elv, som strekker seg fra kirkefedrene og frem til oss. Jeg siterer: «Ved den siste nattverd, i den natt da han ble forrådt, innstiftet vår Frelser det eukaristiske offer av sitt legeme og blod. Det var for å føre videre korsofferet ned gjennom tidene inntil hans komme, men også for å betro Kirken, sin elskede brud, det synlige minne om hans død og oppstandelse: kjærlighetens sakrament, enhetens tegn, hengivenhetens bånd, det påskemåltid hvor Kristus fortæres, sjelen blir fylt med nåde og vi mottar et pant på den evige herlighet» (SC, 47).

Kjære brødre og søstre, la oss med tro øse av denne kilden til guddommelig liv, og la oss bli forvandlet av det mysteriet som vi feirer.

KATEKESEN PÅ ANDRE SPRÅK