Sacrosanctum concilium. 3. Rite, tegn, symbol
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba velsignelsen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. (Luk 24,28–31 fra Bibel 2024)
Sacrosanctum concilium. 3. Rite, tegn, symbol
Brødre og søstre,
Vi fortsetter våre katekeser om konsilkonstitusjonen Sacrosanctum concilium (SC) og vil i dag se nærmere på enkelte grunnelementer i den hellige liturgi: rite, tegn og symbol.
Det annet vatikankonsil dro nytte av den liturgiske bevegelses verdifulle arbeid og har hjulpet oss å gjenoppdage en sannhet som var meget levende i den tidlige Kirke og i kirkefedrenes lære. Ritene i den kristne liturgi er ikke et ytre skall for det sakramentale mysterium, ikke en samling vilkårlige seremonier, men den kirkelige formidling gjennom hvilken den guddommelige gave når oss. Nettopp derfor inviterer konsilet oss til å forstå det mysterium fidei [troens mysterium] som virkeliggjøres i liturgien gjennom ritene og bønnene (jf. SC, 48).
Riten gir form til den liturgiske handling og gjennom denne til vårt liv. Den vekker en åndelig følsomhet i oss som gjør oss i stand til å erfare Guds nærvær gjennom Jesus Kristus. Naturligvis skjer dette bare om vi ikke forblir «fremmede eller stumme tilskuere» (ibid.) til liturgien, men deltar i den med hele oss selv – kropp, sinn og hjerte – i lydighet mot Herrens bud. Gjennom den hellige riten blir vi således formet til å lytte til Guds ord, til takksigelse og tilbedelse, til søskenskapelig deling og kirkelig fellesskap. Vi oppdager at vi er en forsamling med mange ansikter, forenet av den samme tro.
Riten trekker oss inn i en veldefinert rekkefølge av handlinger og bønner, som iblant kan stride mot vår individuelle tendens til spontanitet. Dens logikk er imidlertid ikke å tvinge friheten inn i stramme rammer. Tvert imot: Med sin høytidelige og nøkterne rytme avbryter riten vår frenetiske aktivitet og bringer oss tilbake til det vesentlige. Slik oppdager vi en annen dimensjon ved handling, ikke styrt av produktivitetsberegninger, og en annen erfaring av tid og rom. I riten erfarer vi nådens logikk, vi finner en pust i bakken som fornyer vårt hjerte, vi erkjenner at den guddommelige nåde går forut for oss, vi lærer å leve i en rytme preget av Den hellige ånd.
Ritens grammatikk er gjennomvevd av liturgiens egne tegn og symboler. Riten «lar sansbare tegn stå for menneskets helligelse, der hvert enkelt tegn har sin egen måte å fullbyrde sin gjerning på», slik konsilet sier (SC, 7). Den katolske kirkes katekisme utdyper verdien av disse tegnene. Den minner om at «meningen med dem har sine røtter i skaperverket og i menneskets kultur; den klargjøres i begivenheter i den gamle pakt og åpenbares fullt ut i Kristi person og virke» (nr. 1145). Vannets tegn er emblematisk: fra skaperverkets begynnelse til syndfloden, fra overgangen over Rødehavet til Jordanelven og helt fram til vannet som springer ut av Kristi side og blir et sakramentalt tegn på neddykking i hans død og oppstandelse.
«Tegn» og «symbol» er begreper som ofte brukes som synonymer. Egentlig er et tegn symbolsk når det er i stand til å henvise ikke bare til en idé, men til et helt system av betydninger og verdier. Et eksempel: Når vi blir bestenket med vievann, vekkes således bevisstheten i oss om den gave vi gikk i dåpen og vår tilslutning til det nye livet i Kristus. For det andre har symboler i hovedsak en praktisk karakter, ettersom de først og fremst er handlinger: Noen er enklere og vanligere, som å knele og gi hverandre fredshilsenen; andre er mer krevende, som de grunnleggende handlingene i hvert sakrament. Framfor alt har symboler en særegen performativ og forvandlende dimensjon, både overfor de materielle elementene som de består av og overfor dem som kommer i kontakt med dem; de skaper tilhørighet, berører hjerte og sinn, fremkaller autentiske kirkelige relasjoner.
I sitt apostoliske brev Desiderio desideravi pekte pave Frans, med Romano Guardinis ord, på «den første oppgaven i liturgisk formasjonsarbeid: Mennesket må igjen bli skikket for symboler» (nr. 44). Vi trenger å la oss forme av liturgiens riter; med finfølelse og uten vilkårlighet ta hånd om skjønnheten i våre feiringer og vie oss til en autentisk mystagogi. Å erfare en levende og andektig liturgi, ledsaget av en hensiktsmessig mystagogisk katekese, er den beste ressursen for å vekke i alle den åpenhet for møtet med Gud som, i inkarnasjonens logikk, bare kan finne sted når hele mennesket er med: ånd, sjel og kropp (jf. 1 Tess 5,23).
De foregående katekesene i denne serien:
Det annet vatikankonsil. Innledende katekese
I. Dei Verbum:
1. Gud taler til menneskene som sine venner
2. Jesus Kristus åpenbarer Faderen
3. En eneste hellig skatt. Forholdet mellom Skriften og Tradisjonen
4. Den hellige skrift: Guds ord i menneskelige ord
5. Guds Ord i Kirkens liv
II. Lumen gentium:
1. Kirkens mysterium, den som er sakrament for foreningen med Gud og for hele menneskeslektens innbyrdes enhet
2. Kirken – en synlig og åndelig virkelighet
3. Kirken – Guds folk
4. Kirken – et prestelig og profetisk folk
5. På apostlenes grunnvoll. Kirken i dens hierarkiske dimensjon
6. Levende steiner i Kirken og vitner i verden – legfolket i Guds folk
7. Hellighet og evangeliske råd i Kirken
8. Kirken – pilegrim i historien, på vei til det himmelske fedreland
9. Jomfru Maria – Kirkens forbilde
Sacrosanctum concilium:
1. Liturgien i Kirkens mysterium
2. Liturgireformen: tradisjon og utvikling
***
