Pavens preken på Tenerife
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Fredag 12. juni, Jesu hjertefest, feiret pave Leo messe på havnen i Santa Cruz. Evangelieteksten var:
På den tiden tok Jesus til orde og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. […] Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt 11,25–30 fra Bibel 2024)
Menneskehjertets uendelige lengsel
Kjære brødre og søstre,
det er en nåde å samles på denne dagen når vi betrakter Kristi hjerte, som er historiens hjerte. Jeg gleder meg over å få feire eukaristien sammen med dere og takker for den tro og nestekjærlighet som jeg har fått mange vitnesbyrd om på denne apostoliske reisen, og som også gjør deres øygruppe, som er kjent for sin skjønnhet og gjestfrihet, til et sted der Den oppstandne går i forveien for oss og åpenbarer seg for oss. Foran oss ligger havet og får oss til å tenke på uendelighet og det samme gjør himmelen, men uendelig er framfor alt den lengsel som forener Guds hjerte med menneskehjertene, hvis gleder og håp, sorg og angst finner gjenklang i Kirkens hjerte (jf. Gaudium et spes, 1). Intet menneske er en øy; den geografiske plasseringen til dette bispedømmet og de pastorale utfordringene det står i, vitner om at vi er født til å møtes, og at ingen hindring, avstand, fare eller trussel kan forhindre vår reise. Uansett om man blir værende hele livet på ett sted, eller velger eller blir nødt til å dra, står ingen noensinne stille. Dette er hjertets hemmelighet: det indre kallet til oppbrudd og møte.
Tenerifes kall til gjestfrihet
Jesu hjerte viser oss hvordan vi kan unngå å miste oss selv i ufruktbar aktivitet. «Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham» (1 Joh 4,9). Det er når livet gis at det finnes liv. Ellers går det på tomgang. «Slik konsilet minner oss om, er mennesket kalt til fellesskap med Gud og ‘kan ikke fullt ut finne seg selv uten oppriktig å gi seg til andre’: Dets dypeste kall er å tre inn i den treenige bevegelsen av kjærlighet som mottas og deles» (Magnifica humanitas, 48). Pave Frans påpekte: «Mange mennesker lider under en dyp manglende likevekt som fører dem ut i frenetisk aktivitet for å føle seg beskjeftiget, i et stadig hastverk som i sin tur får dem til å endevende alt omkring seg. Dette virker inn på måten man behandler miljøet» (Laudato si’, 225). Disse ordene utfordrer også Tenerifes turistkall, både når det gjelder hjertet til dem som velger å tilbringe ferie her og dem som lever og arbeider på øya i kontakt med gjester fra mange land. Hva søker menneskehjertet? Hvordan svare på dets tørst på en måte som ikke bedrar? Det er viktig, særlig for dem som lar seg lede av evangeliet, ikke å redusere alt til handel og profitt. «De som nyter hvert øyeblikk mest og opplever det best, er de som slutter å lete etter noe de kan plukke opp her eller der, på stadig jakt etter det de ikke har. Det er de som erfarer hva det vil si å verdsette hver person og hver ting, og som lærer å komme i kontakt med de enkleste ting og fryde seg over dem. Slik får de færre unødige behov og reduserer kjedsomheten og den besatte strevingen» (ibid., 223). Forstå deres kall til gjestfrihet på denne måten, kjære brødre og søstre!
Åpenbart for umyndige små
Dagens evangelietekst later til å føre denne utfordringen til sin ytterste konsekvens. Den minner oss om de fattiges rikdom: et paradoks som viser direkte til Jesu liv, til hans sannhet, til den veien han fortsatt ber oss følge ham på. I den teksten som vi har hørt velsigner han Faderen for dette: Det er for de umyndige små – som i denne sammenhengen betyr de ringeste, de som ingen anser for å være i stand til å tenke eller tale – at Gud har åpenbart seg. Han har beriket dem med det som forblir skjult for dem som er omgitt av beundring og suksess. Med den apostoliske formaningen Dilexi te ønsket jeg å rette oppmerksomheten mot denne privilegerte plassen de fattige har i den guddommelige åpenbaringen og i Kirkens sendelse.
Hva de fattige kan lære de rike
Dette mysteriet gjenlyder på en spesiell måte her på disse øyene som er i sentrum for migrasjonsruter som gjør dem til første mottakssted for søsken som på reisen som regel er utsatt for ubeskrivelige farer og voldshandlinger. Overfor dem som spekulerer i fortvilelse, kan vi som kristne ikke nøye oss med å tilby en avglans av Herren, som sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11,28). Den største nåden er at vi lar oss evangelisere av dem vi kommer til hjelp, at vi erkjenner Guds mystiske visdom innskrevet i deres eget kjød: «Fattige som har vokst opp under ytterst usikre forhold, som har lært å overleve selv under de mest ugunstige omstendigheter, som setter sin lit til Gud i visshet om at ingen andre tar dem på alvor, som hjelper hverandre i de mørkeste stundene, har lært mange ting som de bevarer i sitt hjertes mysterium. De av oss som ikke har hatt lignende erfaringer, av liv levd på randen av overlevelse, har uten tvil mye å motta fra denne visdomskilden som de fattiges erfaring utgjør. Bare ved å sette våre klager i sammenheng med deres lidelser og savn er det mulig å motta en irettesettelse som får oss til å forenkle vårt liv» (Dilexi te, 102). Herren, som irettesetter og tukter dem han elsker (jf. Åp 3,19), ønsker å gjøre vår Kirkes liv enkelt og fylt av glede.
Åpne dette hav av kjærlighet for alle!
Kjære brødre og søstre, takk for det dere er og for det dere foretar dere ved å gjøre denne øya til et sted der man kan møte Kristi hjerte i menneskers vennlige og gjestfrie ansikt og i fellesskap mellom søsken. «Og vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den» (1 Joh 4,16): Må denne trosbekjennelsen fra Johannes’ første brev alltid lyse i dere og motivere dere til bønn og handling. Vær oppmerksomme mot unge mennesker, mot rike og fattige, mot fastboende og gjester: De trenger å bli sett med et blikk som ser bak det ytre og erkjenner dybden i deres urolige hjerte, som ikke sjelden allerede er orientert – kanskje ubevisst – mot Guds rike og hans rettferdighet. Må det prege forholdet mellom dere at «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham» (ibid.). Dette er evangeliets hjerte, Kristi hjerte. Den som dykker inn i det, lever ikke lenger for seg selv. Åpne dette hav av kjærlighet for alle! Det er mitt ønske og min bønn for dere og for alle dere møter på deres vei.
