Pavens preken på høytiden for Peter og Paulus
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Kjære brødre og søstre,
på en og samme høytid minnes vi både den hellige Peter og den hellige Paulus, skytshelgener for Roma by og bispedømme: Den ene ble utvalgt av Jesus til å være hyrde for hans flokk og den andre til apostel for folkeslagene. I dem ærer vi to av Kirkens søyler.
Peter prøver å holde brødrene sammen
Peter, Guds folks vokter, fremstår mange steder i Det nye testamente som en som søker å bevare fellesskapet mellom brødrene. Det er han som, ved Galileasjøen, etter en natt med tilsynelatende bortkastet arbeid, sier til Mesteren: «Vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garna» (Luk 5,5), og legger ut på dypet igjen, samtidig som han tar de andre med seg. Det er også han som, da mange vender seg bort fra Herren etter den krevende talen om livets brød, sier til Messias: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord» (Joh 6,68), og blir værende sammen med de elleve andre. Igjen er det han som i Cæsarea erkjenner Jesus som Guds Sønn og taler for alle i bekjennelsen av den ene tro, slik vi hørte i evangeliet (jf. Matt 16,13–19). Også etter oppstandelsen, ved bredden av sjøen, er det han som først når fram til Kristus ved å kaste seg i vannet og svømme foran de andre, for ydmykt å fornye sin kjærlighet og motta bekreftelsen på sitt oppdrag (jf. Joh 21,1–17).
Peter forblir tro mot sin oppgave
Og Peter forblir tro mot denne oppgaven, også for eksempel i Jerusalem når spørsmålet om uomskårede hedninger skal ha adgang til dåpen står i fare for å splitte fellesskapet. Han samler brødrene, lytter til dem og tar til slutt, under Den hellige ånds ledelse, avgjørelsen, på en slik måte at han bevarer fellesskapet og innleder en ny tid for hele Guds folk: «Vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de» (Apg 15,11).
Peter er ikke fullkommen
Dette storsinnet betyr ikke at Peter er fullkommen. Under Jesu lidelse fornekter han Mesteren, for så å gråte oppriktige angerens tårer (Luk 22,54–62); og i andre sammenhenger bebreider Paulus ham for inkonsekvent oppførsel (jf. Gal 2,11–14). Men han vet å erkjenne sine feil og angre, uten å miste motet og uten å svikte oppgaven med å forkynne evangeliet og samle Kristi folk, helt til martyriet, som han gjennomgår nettopp her i Roma, ikke langt herfra.
Peters nøkler
Denne trofaste og tålmodige iveren for enhet kommer godt til uttrykk i nøklene, som vi ofte bruker som symbol på Peter (jf. Matt 16,19). En nøkkel river nemlig ikke ned dører, men åpner og lukker dem ved å finne de rette mekanismene inne i låsen og følge bevegelsene deres, slik at låsen går opp, slåene glir tilbake og dørene kan svinge fritt på hengslene. Slik forbindes rommene, og mange isolerte rom blir til ett gjestfritt hjem. På samme måte bygges ikke Kirkens fellesskap ved å låse seg til sine egne standpunkter, men ved i alles hjerter å søke møtepunktene i Sannheten, hvis lys alene gjør hver enkelt til et redskap for andres vekst.
Peters oppgave
I dette perspektivet kan vi forstå den oppgaven Herren har betrodd Peter og hans etterfølgere, til gagn for hele Guds hellige folk: med Herrens hjelp å lytte til hver enkelts stemme, skjelne Åndens inngivelser, vise vei, korrigere feil, undervise, oppmuntre, formane og ledsage brødrene og søstrene, slik at de, lydhøre for den samme Ånds virke (jf. 1 Kor 12,1–11), kan medvirke til hverandres og hele menneskehetens frelse. Peters eksempel er imidlertid også en oppfordring til enhver kristen til å bygge enhet, ved å sette Gud i sentrum for sitt liv og være nær sine brødre og søstre, oppmerksom på deres livssituasjon og behov (jf. Frans, katekese, 9. oktober 2024), for å leve i kjærlighet sammen med dem og slik «fullføre forkynnelsen av evangeliet» (jf. 2 Tim 4,17).
Paulus med boken og sverdet
Dette er også læren til Paulus, den andre store apostelen som vi feirer i dag, den utrettelige forkynneren av det gode budskap. Også han har sine særskilte symboler: boken og sverdet, som henger tett sammen. Dette forklarer forfatteren av Hebreerbrevet godt når vedkommende skriver: «Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd», i stand til å trenge igjennom «til det kløver sjel og ånd», og dømme «hjertets tanker og planer» (jf. Hebr 4,12).
Guds ord virket i Paulus
Det er dette Gud virket i hjertet til den unge Saulus. Han grep ham (jf. Fil 3,12) og fikk ham først til å vende om til evangeliet og ta et nytt navn, og deretter til å forkynne evangeliet i hele verden, og til slutt til å vitne om det, som Peter, i denne samme byen – helt til å gi sitt liv. Folkeslagenes apostel lot seg forvandle av kraften i Guds ord, som tok ham bort fra volden for å føre ham inn på kjærlighetens vei.
Den hellige Augustin kommenterte hans omvendelse og oppgave slik: «Underveis [til Damaskus], med hjertet fullt av trusler og mordlyst, ble han kalt ved navn og kastet til jorden av den himmelske stemmen, altså Ordet som kalte ham» (Sermo 299/A augm., 6). Og han la til: «Gud tok Kirkens forfølger og gjorde ham til en fredens budbærer. Han tilga ham alle hans synder og plasserte ham i en tjeneste der han kunne tilgi andre deres synder» (ibid.).
Å bære hverandre ved hjelp av Peter og Paulus
Kjære dere, for oss er det i dag viktig å se hen til disse to helgenene – Peter og Paulus – for å forstå hvordan også vi kan være apostler og byggere av enhet, gavmilde tjenere for sannheten i kjærlighet. Det er i denne ånd vi nå gjør oss klare til å feire den gamle og gripende riten med overrekkelsen av palliene til metropolitanerkebiskopene. Disse hvite ullbåndene, prydet med kors, uttrykker nemlig den forpliktelse som enhver hyrde – men også enhver kristen – har til å bære søsken som blir betrodd ham, på sine skuldre, som lam i Herrens flokk, og til å ofre krefter, tid, møye og til og med livet for dem, slik at evangeliet kan nå alle, og hele verden finne harmoni og enhet i det (jf. Gaudium et spes, 38).
Hilsen til Det økumeniske patriarkat
I denne ånd har jeg gleden av å rette en hjertelig hilsen til medlemmene av delegasjonen fra Det økumeniske patriarkat av Konstantinopel, sendt av min kjære bror, Hans Hellighet Bartolomeus, og ledet av Hans Eminense Emmanuel, metropolitt av Khalkedon.
Må vi alle være ett
La oss be de hellige Peter og Paulus om å støtte oss på veien mot fellesskap, i Frelserens fotspor. Det er den veien han la for oss, det han ba Faderen om under den siste nattverd (jf. Joh 17,21–23), målet han lærte oss å strekke oss mot med tillitsfullt håp (jf. Benedikt XVI, preken, 29. juni 2012).
