Regina caeli: Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 10. mai var evangeliet:
Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. […] (Joh 14,15–21 fra Bibel 2024)
Her følger alt det pave Leo XIV sa før regina caeli-bønnen:
«Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud»
Kjære brødre og søstre, god søndag!
I dagens evangelium har vi hørt noen ord som Jesus retter til disiplene sine under den siste nattverd. Mens han gjør brødet og vinen til det levende tegnet på sin kjærlighet, sier Kristus: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud» (Joh 14,15). Dette utsagnet oppklarer en misforståelse, nemlig vår forestilling om at vi er elsket bare dersom vi holder budene: Vår rettferdighet ville da være en forutsetning for Guds kjærlighet. Tvert imot er Guds kjærlighet forutsetningen for vår rettferdighet. Vi holder virkelig budene, etter Guds vilje, når vi erkjenner hans kjærlighet til oss, slik Kristus åpenbarer denne kjærligheten for verden. Jesu ord er altså en invitasjon til relasjon; han ønsker ikke presse oss eller holde oss i uvisshet.
«Vi elsker fordi han elsket oss først»
Og dette er grunnen til at Herren befaler oss å elske hverandre som han elsket oss (jf. Joh 13,34): Det er Jesu kjærlighet som får kjærlighet til å oppstå i oss. Kristus selv er kriteriet, målestokken for ekte kjærlighet: den som er trofast til evig tid, ren og ubetinget; den som kjenner verken «men» eller «kanskje»; den som gir seg selv uten å ville eie; den som gir liv uten å kreve noe til gjengjeld. Ettersom Gud elsker oss først, kan også vi elske; og når vi virkelig elsker Gud, elsker vi også hverandre virkelig. Det er som med livet: Bare den som har fått livet, kan leve, og likeledes kan bare den som er blitt elsket, elske. Herrens bud er altså en måte å leve på som helbreder oss fra uekte kjærlighet; de er en åndelig vei, som fører til frelse.
«Dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere»
Nettopp fordi han elsker oss, overlater ikke Herren oss til oss selv i livets prøvelser: Han lover oss Talsmannen, altså Forsvareren, «sannhetens Ånd» (Joh 14,17). Han er en gave som «verden ikke kan ta imot» (ibid.), ikke så lenge den holder fast ved det onde som undertrykker de fattige, ekskluderer de svake, dreper de uskyldige. De som derimot svarer på den kjærlighet som Jesus har til alle, finner i Den hellige ånd en forbundsfelle som aldri svikter: «Dere kjenner ham – sier Jesus – for han blir hos dere og skal være i dere» (ibid.). Alltid og overalt kan vi da vitne om Gud, som er kjærlighet: Dette ordet betegner ikke en menneskelig idé, men realiteten i det guddommelige livet, og ved dette livet er alle ting blitt skapt av intet og frelst fra døden.
«Jeg er i min Far, og dere er i meg og jeg i dere»
Ved å tilby oss ekte og evig kjærlighet deler Jesus sin identitet som elsket Sønn med oss: «Jeg er i min Far, og dere er i meg og jeg i dere» (jf. vers 20). Dette livsfellesskapet, som vi blir tatt opp i, viser at det er løgn han farer med, anklageren, altså Talsmannens motstander, ånden som strider mot vår forsvarer. For mens Den hellige ånd er sannhetens kraft, er denne anklageren «løgnens far» (Joh 8,44), som ønsker å sette mennesket opp mot Gud og menneskene opp mot hverandre: det stikk motsatte av det Jesus gjør, han som frelser oss fra det onde og samler oss som ett folk av brødre og søstre i Kirken.
Bønn
Kjære dere, la oss, fulle av takknemlighet for denne gaven, overgi oss til forbønnen til jomfru Maria, mor til Den guddommelige kjærlighet.
