Pavens tale ved fredsmøtet i Kamerun

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Kjære brødre og søstre,

det er en glede for meg å være sammen med dere her i denne regionen, som har lidd så mye. Slik deres vitnesbyrd nettopp har vist: All den lidelsen som deres fellesskap har vært gjennom, har bare styrket deres overbevisning om at Gud aldri har forlatt oss! I Gud, i hans fred, kan vi alltid få en ny start!

Hans eksellense erkebiskopen nevnte en profeti som lyder slik: «Hvor vakre de er der de løper over fjellene, føttene til den som bringer bud, forkynner fred» (Jes 52,7). Med disse ordene ønsket han meg velkommen, og nå ønsker jeg å svare: Hvor vakre de er, også deres føtter, støvete av dette landet, som er blitt stenket med blod, men likevel er fruktbart, som har blitt mishandlet, men likevel er frodig. Deres føtter har brakt dere så langt, og til tross for vansker og hindringer har de forblitt på godhetens vei. Må vi alle gå videre på godhetens vei, som fører til fred. Jeg er takknemlig for deres velkomstord, for det er sant: Jeg er her for å forkynne fred. Likevel mener jeg at det er dere som forkynner fred for meg og hele verden. For som en av dere sa: Krisene som disse regionene i Kamerun er rammet av, har brakt kristne og muslimske felleskaper nærmere hverandre enn noensinne før. Deres religiøse ledere har kommet sammen for å opprette en fredsbevegelse, og gjennom den prøver de å mekle mellom de stridende partene.

Jeg ønsker at det samme kunne skje mange andre steder i verden! Deres vitnesbyrd, deres fredsarbeid kan være et forbilde for hele verden! Jesus sa oss: Salige er de som skaper fred! Ve dem som manipulerer religion og selve Guds navn til egen militær, økonomisk og politisk vinning, og slik trekker det som er hellig ned i mørke og skitt. Ja, mine kjære søstre og brødre, dere som hungrer og tørster etter rettferdighet, som er fattige, barmhjertige, ydmyke og rene av hjertet, dere som har sørget – dere er verdens lys! (jf. Matt 5,3–14). Bamenda, i dag er du byen som ligger på fjellet, strålende i alles øyne! Søstre og brødre, vær saltet som stadig gir dette landet smak og kraft. Ikke mist kraften selv i årene som kommer! Verdsett det dere har delt og som har brakt dere sammen i disse sorgens tider. La oss alle verdsette denne dagen da vi er kommet sammen for å arbeide for fred. Vær som olje, som helles på sårene til deres brødre og søstre.

I denne sammenhengen vil jeg gjerne takke alle – spesielt legkvinner og ordenskvinner – som tar seg av voldstraumatiserte mennesker. Det er et omfattende arbeid, som går ubemerket hen, dag for dag, og som, slik søster Carine minnet oss om, også er farlig. Krigens herrer later som om de ikke vet at det tar bare ett øyeblikk å ødelegge og at ofte er ikke et helt liv nok til å bygge opp igjen. De lukker øynene for det faktum at milliarder av dollar brukes på å drepe og ødelegge, men at det er helt umulig å finne nødvendige ressurser til å helbrede, utdanne og gjenoppbygge. De som plyndrer landet deres for dets ressurser investerer som regel mye av profitten i våpen og opprettholder slik en endeløs syklus av destabilisering og død. Det er en verden snudd på hodet, en utnyttelse av Guds skaperverk. Ethvert ærlig menneske må fordømme og forkaste dette. Vi må foreta en avgjørende kursendring — en ekte omvendelse — som vil ta oss i motsatt retning, på en bærekraftig vei, rik på menneskelig søskenskap. Verden blir nå herjet av en håndfull tyranner, men en stor skare av støttende brødre og søstre holder den oppe! De er Abrahams ætt, like tallrike som stjernene på himmelen og sandkornene på stranden. La oss se hverandre i øynene: Vi er dette enorme folket! Fred er ikke noe vi må finne opp: Det er noe vi må ta imot ved å ta imot vår neste som vår bror eller søster. Vi velger ikke våre brødre og søstre – vi må ganske enkelt ta imot hverandre! Vi er én familie som bor i det samme hjemmet: denne vidunderlige planeten som gamle kulturer har stelt med i tusenvis av år.

Pave Frans skrev noe i den apostoliske formaningen Evangelii gaudium som jeg ble minnet om da jeg hørte deres ord. Han skrev: «Min sendelse midt i folket er ikke en del av mitt liv, ikke et smykke som jeg kan ta av meg, ikke ett av mange øyeblikk i livet. Den er noe jeg ikke kan rive ut av mitt vesen uten å ødelegge meg selv. Jeg er en sendelse på denne jord, og det er derfor jeg befinner meg i denne verden» (nr. 273).

Kjære brødre og søstre i Bamenda, det er med disse følelsene jeg er her blant dere i dag! La oss sammen tjene freden! «Vi må se oss selv som brennemerket av denne sendelsen til å opplyse, velsigne, levendegjøre, reise opp, helbrede og frigjøre. Da viser det seg hvem som av hele sin sjel er sykepleier, lærer, politiker – de som helhjertet har bestemt seg for å være sammen med andre og for andre» (ibid.). Slik oppfordret min kjære forgjenger oss til å vandre sammen, hver og en ifølge sitt kall, til å utvide grensene for våre fellesskap, til å starte med vårt eget lokale virke for slik å nå fram til kjærligheten til vår neste, uansett hvem eller hvor han eller hun er. Dere er vitner til denne stille revolusjonen! Som imamen sa, takker vi Gud for at denne krisen ikke har utartet til en religiøs krig og for at vi alle fortsatt forsøker å elske hverandre! La oss fortsette, utrettelig og modig – og fremfor alt sammen, alltid sammen! La oss vandre sammen, i kjærlighet, og alltid søke fred.

Les talen på et annet språk
Se og hør hele fredsmøtet på engelsk. Pave Leo er den siste til å tale.

***

Den anglofone krise i Kamerun (Wikipedia)
Den vanskelege draumen om Ambazonia (NRK, 2024)
Cameroon: Separatists announce pause of hostilities for Pope's visit