Pave Leos preken i Algerie
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Tirsdag 14. april var tirsdag i andre uke i påsketiden. I sin preken tok paven først utgangspunkt i evangelieteksten:
Undre deg ikke over at jeg sa til deg: ‘Dere må bli født på ny.’ Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus. […] (Joh 3,7–15 fra Bibel 2024)
og deretter i lesningen:
Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle. […] (Apg 4,32–37 fra Bibel 2024)
Her følger hele prekenen:
Kjære brødre og søstre,
Guds ord går gjennom historien og fornyer den gjennom Frelserens menneskestemme. I dag er det i denne basilikaen i Annaba, viet til den hellige Augustin, biskop i det gamle Hippo, vi hører evangeliet, det gode budskap gjennom alle tider. I århundrenes løp har mange steder skiftet navn, men helgenene er forblitt våre vernehelgener og trofaste vitner om en himmelsk forbindelse med jorden. Det er nettopp denne dynamikken Herren kaster lys over i Nikodemus’ natt: Dette er kraften som Kristus gir hans svake tro og standhaftige søken.
«Dere må bli født ovenfra»
Som utsendt av Guds Ånd – «du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen» (jf. Joh 3,8) – er Jesus en spesiell gjest hos Nikodemus. Han kaller ham nemlig til et nytt liv og gir både ham og oss en overraskende oppgave: «Dere må bli født på ny» (vers 7) [paven sa: «Dere må bli født ovenfra»]. Denne innbydelsen går til hvert et menneske som søker frelsen! Hele vår Kirkes sendelse – også det kristne fellesskapet i Algerie sin sendelse – springer ut fra Jesu oppfordring: Bli født ovenfra, altså av Gud. I dette perspektivet beseirer troen all jordisk møye, og Herrens nåde får ørkenen til å blomstre. Med all sin skjønnhet medfører imidlertid denne oppfordringen en prøvelse, som evangeliet kaller oss til å gjennomgå sammen.
En plikt? Eller en mulighet?
Kristi ord lyder som en plikt: Dere må bli født ovenfra! I våre ører lyder dette umulig. Men om vi lytter oppmerksomt til ham som sier dette, forstår vi at det ikke dreier seg om en streng befaling, ikke om tvang, og slett ikke om å dømme oss til å mislykkes. Plikten som Jesus snakker om er en frihetens gave for oss, for den avslører en uventet mulighet: Vi kan fødes ovenfra – takket være Gud. Vi må altså gjøre dette i tråd med hans vilje til kjærlighet, og det han ønsker er å fornye menneskeheten ved å kalle den til et livets fellesskap, som begynner med tro. Når Kristus ber oss fornye hele vårt liv fra begynnelsen av, gir han oss også styrke til å gjøre det. Det vitner Augustin om når han ber: «Gi Herre, det du befaler, og befal det du vil» (Bekjennelser, X, 29, 40).
«Bli i meg»
Så når vi spør oss hvordan en fremtid med rettferdighet og fred, med samdrektighet og frelse, kan være mulig, så la oss huske at vi da stiller Gud det samme spørsmålet som Nikodemus stilte: Kan vår historie virkelig forandre seg? Vi er så nedtynget av problemer, fallgruver og trengsler! Kan vårt liv virkelig få en ny start? Ja! Herrens ord, så fulle av kjærlighet, fyller vårt hjerte med håp. Det spiller ingen rolle hvor tynget vi er av smerte eller av synd: Den korsfestede bærer alle disse byrdene sammen med oss og for oss. Det spiller ingen rolle hvor motløse vi er på grunn av våre svakheter: Nettopp da åpenbares Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde for å gi verden livet (jf. Rom 8,1). Hver av oss kan erfare friheten i det nye livet som kommer av troen på Gjenløseren. Nok en gang gir Augustin oss et eksempel: Det er mer på grunn av hans omvendelse enn hans visdom at vi ser til ham. I denne gjenfødselen, som Gud lot ledsages av morens, den hellige Monikas tårer, ble han seg selv og utbrøt: «Jeg ville ikke vært til, min Gud, jeg ville slett ikke vært til, om du ikke var i meg. Eller rettere: Jeg ville ikke vært til om jeg ikke var i deg» (Bekjennelser, I, 2).
Livet i Ånden
Ja, kristne fødes altså ovenfra, av Gud, som søsken til Jesus, og Kirken, som nærer dem gjennom sakramentene, er en åpen favn for alle jordens folkeslag. Apostlenes gjerninger vitner om dette, slik vi nettopp hørte, ved å fortelle om den livsstilen som kjennetegner en menneskehet fornyet av Den hellige ånd (jf. Apg 4,32–37). Også i dag må vi ta imot og sette ut i livet denne apostoliske normen og betrakte den som et autentisk kriterium for kirkelig reform: en reform som, for å være sann, må begynne i hjertet, og som for å være effektiv, må angå alle.
«Ett i hjerte og sinn»
For det første var nemlig «alle de troende ett i hjerte og sinn» (vers 32). Denne åndelige enheten er samdrektighet [concordia]: et treffende ord for samfunnet av hjerter [corda] banker som ett hjerte ettersom de er forent med Kristi hjerte. Den Kirken som kommer til verden er altså ikke basert på en sosial kontrakt, men på samklang i tro, i hengivenhet, i ideer, i livsvalg, og som sitt midtpunkt har den Guds kjærlighet, han som ble menneske for å frelse alle jordens folkeslag.
«De hadde alt felles»
For det andre beundrer vi de materielle følgene av de troendes åndelige enhet: «De hadde alt felles» (vers 32). Alle har alt, alle har del i hverandres goder, som lemmer av ett og samme legeme. Ingen må unnvære noe, for alle deler det de har. Denne søskenskapelige hengivenheten, som gjør besittelse til gave, er ingen utopi, unntatt for rivaliserende hjerter og grådige sjeler. Tvert imot forener troen på én Gud, Herre over himmelen og jorden, menneskene i en fullkommen rettferdighet, som maner alle til nestekjærlighet, altså til å elske alle skapninger med den kjærlighet som Gud skjenker oss i Kristus. Framfor alt når de står overfor nød og undertrykkelse har kristne derfor nestekjærlighet som sin grunnleggende lov: La oss gjøre mot andre det vi ønsker skal gjøres mot oss (jf. Matt 7,12). Besjelet av denne loven, som Gud skriver i hjertene, blir Kirken stadig født på ny, for den tenner håp der det råder fortvilelse, bringer verdighet der det bare finnes elendighet, bringer forsoning der det finnes konflikter.
Grunnlaget for det nye livet: Jesu død og oppstandelse
I teksten fra Apostlenes gjerninger finner vi, for det tredje, grunnlaget for dette nye livet, som omfatter folkeslag av alle språk og kulturer: «Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle» (vers 33). Nestekjærligheten som driver dem er mer enn en moralsk forpliktelse; den er et tegn på frelse: Apostlene forkynner at vårt liv kan forandres fordi Kristus er stått opp fra de døde. Som tjenere for evangeliet og ett i hjerte og sinn er hyrdenes hovedoppgave å vitne om Gud for verden, uten å forderves av bekymringer, som gjør dem redde, eller svekkes av trender, som får dem til å inngå kompromisser. La oss, sammen med dere brødre i episkopatet og med dere prester, stadig fornye denne sendelsen til beste for dem som er betrodd oss, slik at hele Kirken i sin tjeneste kan være et budskap om nytt liv for dem vi møter.
De kristne i Algerie: et lite røkelseskorn
Kjære kristne i Algerie, i dette landet er dere et ydmykt og trofast tegn på Kristi kjærlighet. Vitne om evangeliet med enkle gester, sanne relasjoner og en levende daglig dialog: Slik sprer dere kraft og lys rundt dere. Deres nærvær i dette landet får en til å tenke på røkelse: et glødende røkelseskorn som sprer duft om seg, for det gir ære til Herren og glede og trøst til mange brødre og søsken. Denne røkelsen er et lite, dyrebart element, som ikke står i sentrum for oppmerksomheten, men innbyr oss til å vende vårt hjerte til Gud og oppmuntre hverandre til å holde ut i vanskelighetene i vår tid. Lovprisning, velsignelse og bønn stiger jo opp fra vårt hjertes røkelseskar og sprer en velluktende duft (jf. Ef 5,2) av barmhjertighet, almisser og tilgivelse. Deres historie er preget av storsinnet gjestfrihet og standhaftighet i prøvelser: Her har martyrene bedt, her elsket Augustin sin flokk, mens han lidenskapelig søkte sannheten og tjente Kristus med glødende tro. Vær arvtakere til denne tradisjonen: Vitne i søskenkjærlighet om friheten til dem som fødes ovenfra, som et håp om frelse for hele verden.
