Norsk

Lumen gentium. 5. På apostlenes grunnvoll. Kirken i dens hierarkiske dimensjon

Onsdag 25. mars fortsatte pave Leo XIV sin katekeseserie om Det annet vatikankonsil og dets dokumenter.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese ble følgende tekst lest:

Dere er ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. (Ef 2,19-20 fra Bibel 2024)

Lumen gentium. 5. På apostlenes grunnvoll. Kirken i dens hierarkiske dimensjon

Kjære brødre og søstre, god dag og velkommen!

Vi fortsetter våre katekeser om Det annet vatikankonsils dokumenter og kommenterer den dogmatiske konstitusjonen Lumen gentium om Kirken (LG). Etter å ha presentert Kirken som Guds folk, betrakter vi i dag dens hierarkiske struktur.

Den katolske kirke har sin grunnvoll i apostlene, som Kristus bestemte skulle være levende søyler i hans mystiske legeme, og den har en hierarkisk dimensjon som tjener enheten, oppdraget og helliggjørelsen av alle dens lemmer. Dette hellige embete er varig grunnlagt på apostlene (jf. Ef 2,20; Åp 21,14), ettersom de er autoritative vitner om Jesu oppstandelse (jf. Apg 1,22; 1 Kor 15,7) og ble sendt ut i verden av Herren selv (jf. Mark 16,15; Matt 28,19). Siden apostlene er kalt til trofast å bevare Mesterens frelsende lære (jf. 2 Tim 1,13–14), viderefører de sin tjeneste til menn som, frem til Kristi gjenkomst, fortsetter å helliggjøre, lede og undervise Kirken «takket være dem som har etterfulgt apostlene i hyrdeembedet» (Den katolske kirkes katekisme, 857).

Denne apostoliske suksesjonen, som bygger på evangeliet og tradisjonen, utdypes i tredje kapittel av Lumen gentium, med tittelen: «Om Kirkens hierarkiske struktur i sin alminnelighet og biskopene i særdeleshet». Konsilet lærer at den hierarkiske strukturen ikke er en menneskelig konstruksjon, laget for å organisere Kirken som en sosial enhet (jf. LG, 8), men en guddommelig innstiftelse som har til hensikt å videreføre det oppdraget Kristus ga apostlene, helt til tidens ende.

At dette temaet først tas opp i tredje kapittel, etter at de to første kapitlene har betraktet Kirkens egentlige vesen (jf. Acta Synodalia III/1, 209–210), betyr ikke at den hierarkiske strukturen kommer etter Guds folk: Som dekretet Ad gentes bemerker, «apostlene dannet på én og samme gang kimen til det nye Israel og begynnelsen til det nye hierarki» (nr. 5), som fellesskapet av dem som er frelst gjennom Kristi påskemysterium, opprettet som frelsesmiddel for verden.

For å forstå konsilets hensikt, er det nyttig å lese tittelen på Lumen gentiums tredje kapittel. Den viser tydelig Kirkens grunnleggende struktur, mottatt fra Gud Fader gjennom Sønnen og fullbyrdet ved utgytelsen av Den hellige ånd. Konsilfedrene ønsket ikke å presentere Kirkens institusjonelle elementer, slik substantivet «struktur» [costituzione] kan antyde i moderne forstand. I stedet konsentrerer dokumentet seg om «det ministerielle og hierarkiske prestedømme», som skiller seg fra de troendes alminnelige prestedømme – det er «ikke bare en gradsforskjell, men en vesensforskjell» – og det minner om at begge er «gjensidig rettet mot hverandre: Begge er de nemlig deltagelse, hver på sin spesielle måte, i Kristi ene prestedømme» (LG, 10). Konsilet behandler altså det embete som videreføres til menn utrustet med sacra potestas [hellig makt] (jf. LG, 18) for å kunne tjene i Kirken. Det ser først på biskopene (LG, 18–27), deretter på prestene (LG, 28) og på diakonene (LG, 29), som grader av det ene og samme ordinasjonssakramentet.

Med adjektivet «hierarkisk» ønsker konsilet altså å angi den apostoliske tjenestens hellige opphav i Jesu, Den gode hyrdes, gjerning, samt dens interne relasjoner. Først og fremst biskopene, og gjennom dem prestene og diakonene, har mottatt oppgaver (på latin munera), som fører dem til tjeneste for «alle de som tilhører Guds folk», slik at de «fritt og samstemmig skal samle seg om det felles mål og nå frem til frelsen» (LG, 18).

Lumen gentium minner flere ganger og med kraft om dette apostoliske oppdragets kollegiale og fellesskapsmessige karakter, og understreker at «dette oppdrag som Herren har betrodd folkets hyrder, er virkelig en tjeners oppgave, som betegnende nok i Bibelen kalles «diakonia» eller tjeneste» (LG, 24). Det blir da klart hvorfor den hellige Paul VI fremstilte hierarkiet som en virkelighet «født av Kristi kjærlighet, for å virkeliggjøre, utbre og sikre den uavkortede og fruktbare overlevering av den skatt av tro, eksempler, påbud og karismer som Kristus har etterlatt sin Kirke» (tale 14. september 1964, i Acta Synodalia III/1, 147).

Kjære søstre og kjære brødre, la oss be Herren om å sende sin Kirke tjenere som brenner av evangelisk kjærlighet, som vier seg til alle de døptes beste, og som er modige misjonærer over hele verden.

KATEKESEN PÅ ANDRE SPRÅK