Norsk

Lumen gentium. 3. Kirken – Guds folk

Onsdag 11. mars fortsatte pave Leo XIV sin katekeseserie om Det annet vatikankonsil og dets dokumenter.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese ble følgende tekst lest:

Dette er pakten jeg vil slutte
med Israels hus i dager som kommer,
sier Herren:
Jeg legger min lov i deres sinn
og skriver den i deres hjerte.
Jeg skal være deres Gud,
og de skal være mitt folk.
(Jer 31,33 fra Bibel 2024)

Lumen gentium. 3. Kirken – Guds folk

Kjære brødre og søstre, god dag og velkommen!

Vi fortsetter å reflektere over den dogmatiske konstitusjonen Lumen gentium (LG). I dag skal vi se på det andre kapittelet, som er viet Guds folk.

Når Gud, som skapte verden og menneskeheten, og som ønsker å frelse hvert eneste menneske, utfører sitt frelsesverk i historien velger han et konkret folk og bor iblant det. Derfor kaller han Abraham og lover ham en ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand (jf. 1 Mos 22,17–18). Etter å ha befridd Abrahams barn fra slaveriet, inngår Gud en pakt med dem, ledsager dem, tar seg av dem og samler dem hver gang de farer vill. Dette folkets identitet bestemmes altså av Guds gjerning og av troen på ham. Det er kalt til å bli et lys for de andre folkene, som et fyrtårn som tiltrekker alle folk, hele menneskeheten (jf. Jes 2,1–5).

Konsilet fastslår: «Alt dette fant sted som forberedelse av og forbilde på den nye og fullkomne pakt som skulle sluttes i Kristus, og den fullere åpenbaring som skulle formidles av selve Guds Ord blitt kjød» (LG, 9). Det er nemlig Kristus som, ved å gi sitt legeme og sitt blod, samler dette folket – i seg selv og på en endelig måte. Folket består nå av mennesker fra alle nasjoner; det er forenet gjennom troen på ham, gjennom sitt ja til ham, gjennom å leve av hans eget liv, besjelet av Den oppstandnes Ånd. Dette er Kirken: Guds folk som mottar sin eksistens fra Kristi legeme [1] og som selv er Kristi legeme [2]; ikke et folk som andre folk, men Guds folk, sammenkalt av ham og bestående av kvinner og menn fra alle jordens folkeslag. Enhetens opphav er ikke et språk, en kultur, en etnisk tilhørighet, men troen på Kristus: Kirken er altså – med et godt uttrykk fra konsilet – «forsamlingen av dem som i tro ser mot Jesus» (jf. LG, 9).

Dette er et messiansk folk, nettopp fordi det har Kristus, Messias, som sitt hode. De som tilhører det, roser seg ikke av fortjenester eller titler, men bare av den gaven det er – i Kristus og ved ham – å være Guds barn. Før enhver oppgave eller funksjon er derfor det som virkelig teller i Kirken, å være innpodet i Kristus, å være Guds barn av nåde. Dette er også den eneste ærestittelen vi som kristne bør strebe etter. Vi er i Kirken for stadig å motta livet fra Faderen og for å leve som hans barn og som hverandres søsken. Den lov som gir liv til relasjonene i Kirken er følgelig kjærligheten, slik vi mottar og erfarer den i Jesus; og målet for denne loven er Guds rike, som Kirken vandrer mot sammen med hele menneskeheten.

Forenet i Kristus, Herre og Frelser for alle mennesker, kan Kirken aldri lukke seg i seg selv; den er åpen for alle, og den er til for alle. De kristustroende tilhører Kirken, og konsilet minner oss om at «alle mennesker er kalt til Guds nye folk. Dette folk bør altså vokse over hele verden og til alle tider, og allikevel forbli enig og ett, for at Guds vilje skal oppfylles, som går ut på at den menneskelige natur fra opphavet ble skapt én og at Guds barn, som har vært spredt omkring, til slutt skal samles til ett» (LG, 13). Også de som ennå ikke har mottatt evangeliet er derfor på sett og vis rettet mot Guds folk, og ved å medvirke til Kristi sendelse er Kirken kalt til å spre evangeliet overalt og til alle (jf. LG, 17), slik at alle kan komme i kontakt med Kristus. Dette innebærer at det i Kirken finnes, og må finnes, plass til alle, og at enhver kristen er kalt til å forkynne evangeliet og vitne overalt der han eller hun lever og virker. Slik viser dette folket sin katolisitet, idet den tar imot rikdommen og ressursene fra forskjellige kulturer og samtidig tilbyr dem evangeliets nyhet for å rense og opphøye dem (jf. LG, 13).

I denne forstand er Kirken én, men inkluderer alle. En stor teolog beskrev den slik: «Som den eneste frelsens ark må den, i sitt romslige skip, ta imot all menneskelig mangfoldighet. Som den eneste bankettsalen deler den ut mat hentet fra hele skaperverket. Som Kristi sømløse kledning er den også – og det er det samme – Josefs drakt, med sine mange farger». [3]

Det er et stort tegn på håp – særlig i vår tid, preget av så mange konflikter og kriger – å vite at Kirken er et folk hvor kvinner og menn av ulike nasjonaliteter, språk og kulturer lever sammen i tro: Det er et tegn plassert i selve menneskehetens hjerte, en påminnelse og profeti om den enhet og fred som Gud Faderen kaller alle sine barn til.

[1] Jf. J. Ratzinger, Il nuovo popolo di Dio, Brescia 1992, 97
[2] Jf. Y. M.-J. Congar, Un popolo messianico, Brescia 1976, 75
[3] Jf. H. de Lubac, Cattolicismo. Aspetti sociali del dogma, Milano 1992, 222

KATEKESEN PÅ ANDRE SPRÅK