Norsk

Lumen gentium. 2. Kirken – en synlig og åndelig virkelighet

Onsdag 4. mars fortsatte pave Leo XIV sin katekeseserie om Det annet vatikankonsil og dets dokumenter.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese ble følgende tekst lest:

Vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet. (Ef 4,15-16 fra Bibel 2024)

Lumen gentium. 2. Kirken – en både synlig og åndelig virkelighet

Kjære brødre og søstre, god dag og velkommen!

Også i dag skal vi se nærmere på Lumen gentium, Det annet vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om Kirken.

I det første kapitlet, som først og fremst tar sikte på å besvare spørsmålet om hva Kirken er, beskrives den som «en kompleks virkelighet» (nr. 8). Vi spør oss nå: Hva består denne kompleksiteten i? Noen kan svare at Kirken er kompleks fordi det er «komplisert» og dermed vanskelig å forklare; andre kan mene at kompleksiteten henger sammen med at den er en institusjon med en historie på hele to tusen år, med særtrekk som skiller den fra alle andre sosiale og religiøse sammenslutninger. På latin betegner imidlertid ordet «kompleks» snarere en ordnet forening av ulike aspekter og dimensjoner innen én og samme virkelighet. Av den grunn kan Lumen gentium fastslå at Kirken er en vel sammenføyd, organisk helhet, der den menneskelige og den guddommelige dimensjonen sameksisterer, uten adskillelse og uten sammenblanding.

Den første dimensjonen ligger åpent i dagen, for Kirken er jo et fellesskap av menn og kvinner, med styrker og svakheter, som deler både gleden og slitet ved å være kristne, som forkynner evangeliet og er et tegn på Kristi nærvær, han som ledsager oss gjennom livets vandring. Men dette aspektet – som også kommer til uttrykk i den institusjonelle organiseringen – er likevel ikke tilstrekkelig til å beskrive Kirkens sanne natur, for den har også en guddommelig dimensjon. Denne består ikke i ideell fullkommenhet eller i åndelige overlegenhet hos dens medlemmer, men i det faktum at Kirken er født ut av Guds kjærlighetsplan for menneskeheten, som ble realisert i Kristus. Så Kirken er samtidig et jordisk fellesskap og Kristi mystiske legeme, en synlig forsamling og åndelig mysterium, en virkelighet som er til stede i historien og et folk på pilegrimsvandring mot himmelen (LG, 8; KKK, 771).

Den menneskelige og den guddommelige dimensjonen utfyller hverandre på harmonisk vis, uten at den ene overskygger den andre; slik lever Kirken i dette paradokset: Den er en virkelighet som er både menneskelig og guddommelig, som tar imot det syndige menneske og leder det til Gud.

For å belyse denne kirkelige tilstanden viser Lumen gentium til Kristi liv. For de som møtte Jesus langs veiene i Palestina, erfarte hans menneskelighet – hans øyne, hans hender, lyden av hans stemme. Den som besluttet å følge ham, ble drevet nettopp av hans gjestfrie blikk, av berøringen av hans velsignende hender, av hans ord om befrielse og helbredelse. Og ved å følge denne Mannen, åpnet disiplene seg samtidig for møtet med Gud. For Kristi kjød, hans ansikt, hans gjerninger og ord viser på synlig måte den usynlige Gud.

I lys av Jesu virkelighet kan vi nå vende tilbake til Kirken: Når vi ser på den fra nært hold, oppdager vi en menneskelig dimensjon, bestående av konkrete mennesker, som noen ganger viser evangeliets skjønnhet, og andre ganger strever og gjør feil som alle andre. Likevel er det nettopp gjennom dens medlemmer og dens jordiske sider, med alle deres begrensninger, at Kristi nærvær og hans frelsesgjerning blir synlig. Som Benedikt XVI sa, finnes det ingen motsetning mellom evangeliet og institusjonen; tvert imot tjener Kirkens strukturer nettopp til «å virkeliggjøre og konkretisere evangeliet i vår tid» (tale til Sveits’ biskoper, 9. november 2006). Det finnes ingen ideell og ren Kirke, adskilt fra jorden, men bare én Kirke i Kristus, en Kirke legemliggjort i historien.

I dette ligger Kirkens hellighet: i det faktum at Kristus bor i den og fortsetter å gi seg selv gjennom sine medlemmers litenhet og sårbarhet. Når vi betrakter dette stadige underet som skjer i Kirken, forstår vi «Guds metode»: Han gjør seg synlig gjennom skapningenes svakhet, og fortsetter slik å åpenbare seg og handle. Derfor oppfordrer pave Frans i Evangelii gaudium oss alle til å lære «å ta av seg sandalene stående foran den andres hellige jord (jf. 2 Mos 3,5)» (nr. 169). Dette gjør oss ennå i dag i stand til å bygge opp Kirken: ikke bare ved å organisere dens synlige former, men ved å bygge det åndelige hus som er Kristi legeme, gjennom fellesskap og kjærlighet oss imellom.

Kjærlighet frembringer nemlig stadig Kristi nærvær. «Om Gud vil,» sa den hellige Augustin, «må alle rette hele sin oppmerksomhet mot kjærligheten. For den alene seirer over alle ting, og uten den er alle ting uten verdi; hvor enn den befinner seg, drar den alt til seg» (Serm. 354, 6, 6).

KATEKESEN PÅ ANDRE SPRÅK