Angelus: Jordens salt og verdens lys

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 8. februar var evangeliet:

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! (Matt 5,13–16 fra Bibel 2024)

Her følger alt pave Leo XIV sa før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god søndag!

Etter å ha forkynt saligprisningene vender Jesus seg til dem som virkelig lever dem ut og sier at takket være dem er jorden ikke lenger den samme, og verden ikke lenger i mørke. «Dere er jordens salt! […] Dere er verdens lys!» (Matt 5,13–14). Det er nemlig den sanne glede som gir livet smak og som lar det som tidligere var skjult, komme for dagen. Denne gleden springer ut av en livsstil, av en måte å bo på jorden og å leve sammen på, som vi må ønske og velge. Det er dette livet som stråler frem i Jesus, den nye «smakskraften» i hans gjerninger og ord. Etter at man har møtt ham, synes det som smakløst og livløst, alt det som fjerner oss fra hans fattigdom i ånden, fra hans mildhet og enkelhet av hjerte, fra hans hunger og tørst etter rettferdighet, som gir opphav til barmhjertighet og fred som forvandlende og forsonende krefter.

«Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden»

Profeten Jesaja regner opp konkrete handlinger som bryter urettferdigheten: å dele vårt brød med sultne, la hjelpeløse og hjemløse komme i hus, se til den nakne og kle ham, ikke snu ryggen til våre nærmeste (jf. Jes 58,7). «Da», fortsetter profeten, «skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden, brått skal helbredelsen komme» (vers 8). På den ene siden lyset, som ikke kan skjules, fordi det er stort som solen som hver morgen fordriver mørket; på den andre siden et sår, som før sved, men som nå blir leget.

Sluknet, smakløs, gledeløs? Ikke gi opp!

Det er vondt å miste smakskraften og gi avkall på gleden; likevel har noen dette såret i sitt hjerte. Jesus synes å advare sine lyttere mot å gi avkall på gleden. Saltet som har mistet sin kraft, sier han, «duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene» (Matt 5,13). Hvor mange mennesker – kanskje har også vi selv opplevd det – føler seg vel ikke som «vrakgods», som mislykkede. Det er som om deres lys er blitt lagt lokk på. Jesus forkynner imidlertid en Gud som aldri vil kvitte seg med oss, en Far som tar vare på vårt navn og egenart. Hvert sår, selv det dypeste, vil bli leget når vi tar imot saligprisningenes ord og igjen vandrer på evangeliets vei.

Vær åpen, gi og elsk

Det som vekker gleden på nytt er nemlig å handle åpent og oppmerksomt overfor andre. Denne enkelheten fører oss samtidig mot strømmen. Jesus selv ble i ørkenen fristet av andre muligheter: å gjøre sin identitet gjeldende, å stille den til skue, å ha verden for sine føtter. Men han avviste alt som ville fått ham til å miste sin sanne smak – den vi gjenfinner hver søndag i brødet som brytes: i livet som blir gitt, i kjærligheten som ikke lager oppstuss.

Guds by, der alle egentlig ønsker å bo

Brødre og søstre, la oss bli næret og opplyst av vårt samfunn med Jesus. Uten noen form for fremvisning vil vi da være som en by som ligger på et fjell, ikke bare synlig, men også innbydende og gjestfri: Guds by, der alle egentlig ønsker å bo og finne fred. La oss nå rette vårt blikk mot Maria, Himmelens port, og be henne hjelpe oss å bli og å forbli hennes Sønns disipler.