Angelus: Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 15. februar var evangelieteksten:

Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd. Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. […] (Matt 5,17–37 fra Bibel 2024)

Her følger alt det pave Leo XIV sa før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god søndag!

Også i dag er evangelieteksten hentet fra bergprekenen (jf. Matt 5,17–37). Etter å ha forkynt saligprisningene inviterer Jesus oss til å tre inn i det nye, i Guds rike, og for å veilede oss åpenbarer han den sanne betydningen av Moselovens bud: De tjener ikke til å tilfredsstille et ytre religiøst behov for å føle seg god nok overfor Gud, men til å føre oss inn i en kjærlighetsrelasjon til Gud og med våre søsken. Derfor sier Jesus at han ikke er kommet for å oppheve loven, «men for å oppfylle» (vers 17).

Kjærlighet er oppfyllelselse av loven

Lovens oppfyllelse er nettopp kjærligheten, som virkeliggjør dens dype mening og ytterste mål. Det handler om å tilegne seg en «rettferdighet som langt overgår» (jf. vers 20) de skriftlærdes og fariseernes, en rettferdighet som ikke begrenser seg til å overholde budene, men som åpner oss for kjærligheten og engasjerer oss i den. Jesus tar jo for seg noen av lovbudene, som gjelder konkrete situasjoner i livet, og bruker en språklig form – antinomier – nettopp for å vise forskjellen mellom formell religiøs rettferdighet og Guds rikes rettferdighet: på den ene siden: «Dere har hørt det er sagt til forfedrene», og på den andre siden Jesus som sier: «Men jeg sier dere» (jf. versene. 21–37).

Loven som «pedagog»

Denne tilnærmingen er svært viktig. Den sier oss at loven ble gitt til Moses og profetene som en vei til å begynne å kjenne Gud og hans plan for oss og for historien – eller, som Paulus uttrykker det, som en pedagog som har ledet oss til ham (jf. Gal 3,23–25). Men nå er han selv, i Jesu person, kommet midt iblant oss; han har oppfylt loven ved å gjøre oss til Faderens barn og gi oss nåden til å tre inn i relasjon med ham som barn, og som hverandres søsken.

Et minstemål av rettferdighet er ikke nok

Brødre og søstre, Jesus lærer oss at det er kjærligheten som er den sanne rettferdighet, og at hvert av lovens bud må oppfattes som et kall til kjærlighet. For det er ikke nok å la være å drepe et menneske fysisk, dersom jeg dreper det med ord eller ikke respekterer dets verdighet (jf. versene 21–22). På samme måte er det ikke nok å være formelt trofast mot sin ektefelle og ikke begå ekteskapsbrudd, dersom det i forholdet mangler gjensidig ømhet, lydhørhet, respekt, omsorg for hverandre og det å vandre sammen i et felles livsprosjekt (jf. versene 27–28.31–32). Til disse eksemplene, som Jesus selv gir oss, kunne vi legge til flere. Evangeliet gir oss denne dyrebare læren: Et minstemål av rettferdighet er ikke nok – det trengs en stor kjærlighet, og den er mulig takket være den kraft Gud gir.

Bønn

La oss sammen påkalle Jomfru Maria, som ga verden Kristus, han som oppfyller loven og fullbyrder frelsesplanen: Må hun gå i forbønn for oss, hjelpe oss til å komme inn i tankegangen i Guds rike og leve ut dets rettferdighet.