Pave Leos preken ved avslutningen av bønneuken for kristen enhet

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Lørdag 25. januar ble bønneuken for kristen enhet avsluttet med økumenisk vesper ved Paulus' grav i Paulusbasilikaen (St. Paulus utenfor murene) i Roma.

Rett før prekenen ble følgende to tekster lest:

Jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke … (1 Kor 15,9–10)

Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet … (Ef 4,1–13)

Her følger hele prekenen:

«Fange for Herrens skyld»

Kjære brødre og søstre,

I en av de bibeltekstene vi nettopp har hørt omtaler apostelen Paulus seg selv som «den minste av apostlene» (1 Kor 15,9). Han anser seg uverdig til denne tittelen, fordi han tidligere forfulgte Guds Kirke. Likevel er han ikke en fange av denne fortiden, men snarere «fange for Herrens skyld» (Ef 4,1). For det er ved Guds nåde at han har lært å kjenne Herren Jesus Kristus, Den oppstandne, som viste seg for Peter, deretter for apostlene og for hundrevis av andre som fulgte Veien, og til slutt også for ham selv, en forfølger (jf. 1 Kor 15,3–8). Møtet med Den oppstandne ble avgjørende for den omvendelsen som vi feirer i dag.

Paulus var en brennende forkynner

Hvor dypt denne omvendelsen stakk gjenspeiles i endringen av hans navn, fra Saulus til Paulus. Ved Guds nåde ble han som en gang forfulgte Jesus, fullstendig forvandlet, og ble hans vitne. Han som brutalt bekjempet Kristi navn, forkynner nå hans kjærlighet med brennende glød, slik det så levende kommer til uttrykk i hymnen vi sang ved begynnelsen av denne feiringen (jf. Excelsam Pauli gloriam, vers 2). Når vi nå er samlet her ved de jordiske levningene av hedningenes apostel, blir vi minnet om at hans oppdrag også er alle kristnes oppdrag i dag: å forkynne Kristus og be alle om å sette sin lit til ham. Hvert sant møte med Herren er nemlig et forvandlende øyeblikk, som gir oss et nytt blikk og en ny retning, for at vi skal kunne utføre oppgaven med å bygge opp Kristi kropp (jf. Ef 4,12).

Et felles vitnesbyrd er sterkt

Det annet Vatikankonsil erklærte, helt i begynnelsen av sin konstitusjon om Kirken, sitt brennende ønske om å forkynne evangeliet for alt som Gud har skapt (jf. Mark 16,15) og slik «å opplyse alle mennesker med Kristi herlighets glans, slik den gjenspeiler seg på Kirkens åsyn» (Lumen gentium, 1). Det er en felles oppgave for alle kristne å si til verden, med ydmykhet og glede: «Se til Kristus! Kom til ham! Ta imot hans opplysende og trøsterike ord!» (preken ved innsettelsesmessen, 18. mai 2025). Kjære venner, bønneuken for kristen enhet kaller oss hvert år til å fornye vårt felles engasjement i denne store sendelsen, i bevissthet om at selv om splittelsene mellom ganske visst ikke hindrer Kristi lys i å skinne, likevel gjør de det ansikt som skal reflektere dette lyset ut mot verden, mindre gjennomskinnelig.

Sammen i Nikea ved feiringen av 1700-årsjubileet

I fjor feiret vi 1700-årsjubileet for det økumeniske konsil i Nikea. Hans hellighet Bartolomeus, den økumeniske patriark av Konstantinopel, innbød oss til å markere dette jubileet i İznik, og jeg takker Gud for at mange kristne tradisjoner var representert ved markeringen, for to måneder siden. Å fremsi den nikenske trosbekjennelsen sammen nettopp der den ble utformet, var et dyrebart og uforglemmelig vitnesbyrd om vår enhet i Kristus. Dette samværet – som søsken – ga oss også anledning til å lovprise Herren for det han virket i fedrene fra Nikea, idet han hjalp dem til klart å uttrykke sannheten om en Gud som har kommet oss nær i Jesus Kristus. Må Den hellige ånd i dag i oss igjen finne et lydhørt sinn, slik at vi med én stemme kan formidle troen til vår tids menn og kvinner!

Vi er allerede ett!

I teksten fra Efeserbrevet som var tema for årets bønneuke for kristen enhet, hører vi stadig ordet «én»: én kropp, én Ånd, ett håp, én Herre, én tro, én dåp, én Gud (jf. Ef 4,4–6). Kjære brødre og søstre, må ikke disse inspirerte ordene berøre oss dypt? Må ikke vårt hjerte brenne når vi treffes av dem? Ja, «vi deler nemlig troen på den ene og eneste Gud, alle menneskers Far, vi bekjenner sammen den ene Herre og sanne Guds Sønn Jesus Kristus og den ene Hellige Ånd, som inspirerer oss og driver oss mot full enhet og felles vitnesbyrd om evangeliet» (In unitate fidei, 12). Vi er ett! Vi er det allerede! La oss erkjenne det, erfare det og vise det!

Økumenikk og synodalitet

Min kjære forgjenger, pave Frans, sa at Den katolske kirkes synodale vandring «er og må være økumenisk, liksom den økumeniske vandringen må være synodal» (tale til Hans hellighet Mar Awa, 19. november 2022). Dette kom til uttrykk i de to sesjonene av bispesynoden i 2023 og 2024. De var preget av en dyp økumenisk iver og beriket av at mange søsken deltok som utsendinger. Jeg tror at dette er en vei vi kan følge for sammen å vokse i gjensidig kjennskap til våre respektive synodale strukturer og tradisjoner. La oss, mens vi ser frem mot 2000-årsjubileet for Herrens Jesu lidelse, død og oppstandelse i 2033, gå inn for å videreutvikle de økumeniske synodale praksisene, og dele med hverandre hvem vi er, hva vi gjør, og hva vi lærer (jf. For en synodal kirke, 137–138).

Hilsner

Kjære dere, nå ved avslutningen av bønneuken for kristen enhet retter jeg min hjertelige hilsen til kardinal Kurt Koch, til medlemmene, rådgiverne og medarbeiderne ved Dikasteriet for fremme av kristen enhet, samt medlemmene av de teologiske dialogene og andre initiativer fremmet av dikasteriet. Jeg er takknemlig for at mange ledere og representanter for forskjellige kristne Kirker og Kirkefellesskap fra hele verden er til stede ved denne liturgiske feiringen, blant andre metropolitt Polykarpos for Det økumeniske patriarkat, erkebiskop Khajag Barsamian for Den armenske apostoliske kirke, og biskop Anthony Ball for Den anglikanske kirke. Jeg hilser også stipendiatene ved Komiteen for kulturelt samarbeid med De ortodokse og orientalsk-ortodokse kirker, ved Dikasteriet for fremme av kristen enhet, studentene ved Kirkenes Verdensråds Bossey Ecumenical Institute, de økumeniske gruppene og pilegrimene som deltar i denne feiringen.

Takk for det armenske folks vitnesbyrd

Materiellet til årets bønneuke for de kristnes enhet er blitt utarbeidet av Kirkene i Armenia. Med dyp takknemlighet går våre tanker til armenske folkets modige kristne vitnesbyrd opp gjennom historien, en historie som stadig har vært preget av martyrdød. La oss nå ved avslutningen av denne bønneuken for kristen enhet minnes den hellige katolikos Nersès Šnorhali, «den benådete», som arbeidet for Kirkens enhet i det 12. århundre. Han var forut for sin tid idet han forstod at søken etter enhet er en oppgave som påhviler alle troende, og at den krever en helbredelse av minnet. Som min ærede forgjenger, den hellige Johannes Paul II, minnet om, kan Nersès også lære oss hvilken holdning vi bør innta på vår økumeniske vei: «Kristne må ha en dyp indre overbevisning om at enhet er vesentlig, ikke på grunn av strategiske fordeler eller politisk gevinst, men for evangeliets forkynnelses skyld» (preken ved den økumeniske feiringen, Jerevan, 26. september 2001).

Kristendommens første tid i Armenia og i Europa

Tradisjonen forteller oss om Armenias vitnesbyrd som den første kristne nasjon, gjennom kong Tiridates’ dåp i år 301 av den hellige Gregor Lysbringeren. La oss takke for at folkene i Øst- og Vest-Europa tok imot troen på Jesus Kristus da uredde forkynnere brakte dem det frelsende Ord. Og la oss be om at evangeliets frø på dette kontinentet fortsatt må bære frukt av enhet, rettferdighet og hellighet, også til beste for fred mellom folk og nasjoner i hele verden.

Se også:
Hele feiringen med kommentarer på engelsk
Pave Leo XIVs apostoliske brev om konsilet i Nikea