Norsk

Dei Verbum. 3. En eneste hellig skatt. Forholdet mellom Skriften og Tradisjonen

Onsdag 28. januar fortsatte pave Leo XIV sin katekeseserie om Det annet vatikankonsil og dets dokumenter.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Før pavens katekese ble følgende tekst lest:

Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere (Joh 14,25–26 fra Bibel 2024)

Dei Verbum. 3. En eneste hellig skatt. Forholdet mellom Skriften og Tradisjonen

Kjære brødre og søstre, god morgen og velkommen!

Vi fortsetter lesningen av konsilkonstitusjonen Dei Verbum om den guddommelige åpenbaring. I dag vil vi reflektere over forholdet mellom Den hellige skrift og Tradisjonen. Vi kan ta utgangspunkt i to episoder fra evangeliet. I den første, som utspiller seg i rommet ovenpå, sier Jesus i sin store avskjedstale til disiplene: «Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. […] Når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten» (Joh 14,25–26; 16,13).

Den andre episoden fører oss i stedet til høydene i Galilea. Den oppstandne Jesus viser seg for disiplene, som er overrasket og tvilende, og gir dem et oppdrag: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler […] og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere» (Matt 28,19–20). I begge disse episodene er det tydelig at det Kristus sier og spredningen av hans ord gjennom århundrene henger nært sammen.

Det er det som Det annet vatikankonsil sier med et uttrykksfullt bilde: «Den hellige tradisjon og Den hellige skrift er nært forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål.» (Dei Verbum, 9). Den kirkelige tradisjon forgrener seg gjennom historien gjennom Kirken, som bevarer, tolker og legemliggjør Guds ord. Den katolske kirkes katekisme (jf. nr. 113) viser her til et motto fra kirkefedrene: «Skriften kan leses tydeligere i Kirkens hjerte enn på det pergament den er skrevet på», altså i den hellige teksten.

I lys av de ord Jesu som vi nettopp har sitert, fastslår konsilet at «denne Tradisjon som stammer fra apostlene, går videre i Kirken med Den Hellige Ånds bistand» (Dei Verbum, 8). Dette skjer gjennom «de troendes betraktning og studium», som gir dem full forståelse, «ved deres indre tilegnelse av den åndelige virkelighet de erfarer», og fremfor alt gjennom apostlenes etterfølgeres forkynnelse, de som «har mottatt og bevarer Åndens nådegave i sannhetens tjeneste». Kort sagt: «Alt hva Kirken selv er, alt hva den tror, fører den således videre i sin lære, sitt liv og sin kultus og overleverer det til alle slektledd.» (ibid.).

I denne sammenheng er den hellige Gregor den stores utsagn velkjent: «Den hellige skrift vokser med den som leser den». [1] Allerede den hellige Augustin hadde sagt at «det finnes bare ett Guds ord, som utvikler seg gjennom hele Skriften, og det finnes bare ett Ord som lyder på leppene til mange hellige». [2] Guds ord er altså ikke stivnet, men en levende og organisk virkelighet som utvikler seg og vokser i Tradisjonen. Takket være Den hellige ånd forstår Tradisjonen Guds ord i hele dets rike sannhet, og legemeliggjør det i historiens skiftende omstendigheter.

Det er her tankevekkende å merke seg hva den hellige kirkelæreren John Henry Newman fremla i sitt «An Essay on the Development of Christian Doctrine» Han hevdet at kristendommen, både som kollektiv erfaring og som lære, er en dynamisk virkelighet, på den måten Jesus selv beskrev med lignelsen om frøet (jf. Mark 4,26–29): en levende realitet som utvikler seg takket være en indre livskraft.

Apostelen Paulus oppfordrer flere ganger sin disippel og medarbeider Timoteus: «Ta vare på den skatten som er betrodd deg» (1 Tim 6,20; jf. 2 Tim 1,12.14). Den dogmatiske konstitusjonen Dei Verbum tar opp dette paulineiske budskapet når den sier: «Den hellige tradisjon og Den hellige skrift utgjør en felles hellig skatt, nemlig Guds ord, betrodd til Kirken», tolket av «Kirkens levende læreembede, hvis autoritet utøves i Jesu Kristi navn» (nr. 10). «Skatt» [paven sa «deposito», altså depot] er et begrep som i sin opprinnelige juridiske betydning pålegger den som forvalter skatten å bevare innholdet, som i dette tilfellet er troen, og å overlevere det intakt.

Guds ords «skatt» ligger også i dag i Kirkens hender, og vi alle, i våre ulike kirkelige tjenester, må fortsatt ta vare på den i dens helhet, som en ledestjerne for vår vandring gjennom historiens og tilværelsens kompleksitet.

La oss til slutt, kjære venner, igjen lytte til Dei Verbum, som fremhever sammenflettingen av Den hellige Skrift og Tradisjonen: de «i den grad er forenet og samordnet at det ene ikke kan bestå uten de andre, og at sammen, hver på sin måte, under den samme Hellige Ånds virke, effektivt bidrar til sjelenes frelse» (jf. nr. 10).

KATEKESEN PÅ ANDRE SPRÅK